Peisen på fjellet.

Høsten er her, og med den kjøligere dager og netter. Regn har det kommet nok av i det siste, og her jeg sitter hjemme en lørdag morgen, kan jeg ikke hjelpe for at tankene mine går til morgenkaffen foran peisen på fjellet. Hvordan er det der oppe nå? Har lyngen begynt å bli rød og bjørka gulne?
For oss, er morgenstunden foran peisen reine høytidsstunden. Johannes Dahl har også sittet foran den samme peisen, og såmenn beskrevet besøket i en av sine bøker. Det var stor stas da vi oppdaget det. I hans siste bok "Drømmen om Vidda", beskriver han ferden oppover fra Dagali og inn til, ja nettopp, hytta vår. Dette må ha vært noen år etter krigen, og her er hva han skriver:
"Her inne har min venn Ivar Drolshammer slått seg ned. Der inne ligger husene, omgitt av bjørk, hard og kronglet. De er halvveis gjemt av løvhenget, tungt og fyldig, nå midt på  vakreste, solhete sommeren. En ser tydelig at den som har valgt stedet, er en som liker å være i fred.
Her står han på tunet mellom de lave, nette husene og gleder seg over alt han ser. Over det gråblå fjellet, som løfter seg over Kolsfettangen midt imot, over Lågen, som synger for ham natt og dag, over gras og vier, som grønnes og trives på tak og tun. Småfuglene kviter i bjørkene. Småfisken går og vaker i den blanke vika
og slår av og til et iltert kast etter en flue, så små beskjedne ringer sprer seg en kort stund får straks å synke igjen.
Da blir han minnet på at like utenfor - i Grjothølen - går storfisken, fet og fin. Han vet hvordan han skal ta den, han er flink fisker. Men  ikke grisk, han fisker ikke mer enn han spiser. Han fører ikke krig med fisken - han liker fred.
Så sitter jeg inne i den koselige stuen, omgitt av komfort, og med vennlige mennesker omkring meg. Hvor hyggelig er ikke spisekroken der borte i hjørnet! Hvor vakker peisen er! Den er ikke slik som min egen, men den ville sikkert ikke passe her."
("Drømmen om Vidda", Tanum forlag, 1953)

Fjellet har evighetens perspektiv over seg. Johannes Dahls beskrivelser er like gyldige idag. Jeg kjenner igjen hver eneste detalj, og humrer litt over "komforten" han skriver om. Standarden er fortsatt den samme, og slik vil vi ha det, men for langt de fleste er vel komfort forbundet med helt andre ting. Mange hytter i dag har en standard som langt overgår den standarden vi har på egen bolig.

Vår første dachs: Daksi (Gläfsebos Irka) kikker ut gjennom kjøkkendøra på fjellet.