Idag lovpriser jeg Garmin GPS...

...som igår bidro til  å redde livet til Tingeling.
Men, først får jeg gjenfortelle dagen i riktig rekkefølge.
Vi startet hjemmefra i 4 kuldegrader og til Aasbraatan, hvor Dolores ble sluppet først. Hun tok ut dyr etter en kort stund, og drev ukjent drevdyr i 30 minutter. Så kom hun tilbake, og tok opp en fot, som hun jobbet lenge med. Det dro ganske langt avsted, men hun fant ikke ut av det, og returnerte til oss.
Da vi begynte å tenke på å gi oss, for å slippe Tingeling, tok hun opp en ny fot ute på myra ved Piperudtjern. Uttaket kom etter noen minutter, og det ble los på 1 time og 30 minutter på hare. Hun fikk tap ved en bekk, og kom tilbake i sporene sine.

Blid Dolores kommer inn etter vel utført arbeid

Så var det Tingeling sin tur, og vi slapp henne lenger ned i Aasbraatan. Hun svinset litt rundt oss, og forsvant etterhvert et stykke oppover. Hun må nesten ha kommet rett på dyr, for det ble full los etter et par minutter. Losen dro oppover, og krysset et par skogsbilveier. Etter ca 30 minutter, viste GPS'en at hun sto stille 892 meter unna oss, like ved den ene skogsbilveien og like ved en grøft. Vi vet jo at det er noe unøyaktig angivelse på GPS'en, og dette så ikke bra ut.

Etter knappe 5 minutter, tok jeg med meg GPS'en og begynte å løpe i et vanskelig og bratt terreng. Nå er ikke jeg noen maratonløper, men frykten fikk fart på meg, og jeg prøvde å komme meg mot henne så fort jeg kunne.

Da jeg var 400 meter unna, hørte jeg henne bjeffe som besatt, og jeg begynte å rope, for at hun skulle høre at jeg kom. Da jeg var 100 meter fra, ble det stille, og jeg sprang med hjertet i halsen, og fant henne stående på bakbeina i en bred, dyp grøft full av vann og med loddrette vegger. Forlabbene og hodet hennes var over vann, da jeg gikk ned i grøfta og løftet henne opp.

Hun skalv og klynket, og jeg la henne inntil kroppen min under klærne, og begynte å gni henne varm. Jeg ringte en bekymret Ole, som ventet på strengen, og da den verste skjelvingen hadde gitt seg, tenkte jeg det var best å gå henne varm.

Hun beveget seg heldigvis normalt, og vi var raskt nede hos Ole igjen, og deretter tilbake til bilen, og fikk lagt henne i kassen med varme tepper.

Idag virker hun gudskjelov helt pigg, så vi slipper vel med skrekken. Jeg håper vi slipper flere slike opplevelser, for dette var helt forferdelig. Jeg har vært våken flere ganger inatt, og ligget og tenkt på hvor galt dette kunne gått uten peileutstyr.

Liten Tingeling