I Nærstadmarka er det alltid fint å være. Helt stille og fredelig, ikke et menneske å se, men derimot masse spor og lukter for damene. Veksten har ikke kommet ordentlig igang enda, og det er fint og oversiktlig overalt.
Vi kom oss over på andre siden av bekken, og bort til det lille steinhuset/bunkeren. Jeg kjenner ikke historien, men det ligger så bortgjemt, at jeg skulle tro det er noe fra krigens dager. Taket har rast ned, og det er litt dystert der.
Liggegroper og feiemerker etter rådyr fant vi også. Vi vet hvor de pleier å holde til. Dolores pleier å gå på været når vi går veien oppover.
Neste gang blir det mer utforsking av de gamle veiene og stiene - med medbragt niste for en skikkelig god tur. Det fins ikke noe bedre enn å være ute - i godt selskap med supre, små turkamerater.

Den vesle fossen

Blomsterpiker