Den brutale virkelighet

Det yrer av liv rundt oss om dagen. Travle fugleforeldre haster frem og tilbake, fórer, frakter vekk ekskrementer, og jager skjære og kråke.
En tidlig morgen, satt en liten pilfinkfamilie på en brødskalk utenfor vinduet. De små fugleungene satt tålmodige på parasollfoten, og ventet på å få mat. Et rørende syn, og en fin start på dagen. Jeg sto der og smilte for meg selv.
Rådyrene har vel fått kalver nå også, men vi har ikke sett annet enn en bukk de siste dagene. Men, midt oppi all denne idyllen av gryende liv, ligger en annen virkelighet.
I går lå en trosteunge midt i stien, og hadde måttet bøte med livet. Nå bryter jeg ikke sammen av slikt, selv om jeg blir bløtere og bløtere med årene. Likevel;  det er noe som får meg til å stoppe og reflektere litt over livets brutale virkelighet - samtidig som jeg årvåkent passer på at fugleungen ikke forsvinner ned i gapet på en av damene.