Julen nærmer seg

Julen nærmer seg, og vi har lagt jaktsesongen bak oss - ihvertfall når det gjelder løse hunder. Aasbraatan er på sitt verste nå med bekker og små elver som fryser til. Terrenget er skrånende, og gjør at vannet renner, og lager skumle isbroer, som fort bryter sammen.

Vi fikk en påminnelse om det i dag, med den triste nyheten om nok en dachs som ble funnet i en bekk.

Andre steder er det snømengdene som avslutter sesongen.

For vår del, har denne høsten vært spesiell. Omstendighetene har vært slik, at vi har fått langt færre jaktdager enn vi ellers pleier. Noen ganger kan man dessverre ikke gjøre akkurat det man har mest lyst til.

Jaktlysten er på topp hos alle tre damene, og det bærer turene våre preg av. 

Ethvert spor må undersøkes, og i går fant vi harefot på Eggemoen. Haren hadde holdt på i et hogstfelt, og krysset lysløypa.

Vi kom oss videre, men møtte jammen meg på nye harespor på mesteparten av turen. På den gamle flystripen, hadde haren sittet og gnagd på noen kvister, og da brast det for Tingeling. Hun skrek ut i fryd, så jeg måtte forklare en forbipasserende turgjenger hva som foregikk. Jeg var redd han skulle tro jeg drev med dyremishandling.