Bare det beste er godt nok

For små firbeinte atleter er kun det beste godt nok. Det bør være slutt på den tiden da hunder sto ute og frøs, og samtidig ble forventet å skulle yte sitt aller beste når det ble krevet av dem.
Nå er det lange sledehundløpet Iditarod over for i år. For oss som følger hundekjørerne og deres hunder fra start til mål på pc hvert eneste år, er det godt å se hvordan hundene blir tatt vare på. De blir behandlet som toppidrettsutøvere, med all den pleie og omsorg det medfører. Potesokker, varme dekken, massasje, veterinærsjekk, god mat og masse omsorg blir disse hundene til del, for at de skal kunne yte sitt aller beste.
Det er et eksempel til etterfølgelse. Fortsatt tror jeg det henger igjen en forestilling om at brukshunder som skal bli gode til det de er avlet på, skal ha det litt tøft og røft for å bli herdet.
Her hos oss tenker vi snarere at godt stell, (og kun det beste er godt nok,) må til for å få fram det beste i hver og en av våre firbeinte bestevenner.

For noen år siden var det en tøff kar som kommenterte min fortelling om hvordan jeg sprang for å finne Tingeling, som viste seg å stå til halsen i vann i en grøft, med følgende kommentar:
Å nei - springe etter hundene mine, det gjør jeg ikke. De får klare seg på egen hånd.

Min kommentar til det: Så dårlige hunder har jeg ikke!!

Idag får Tingeling æren av å illustrere dette innlegget.