Fra fjernt til nært

På tur er det mye man kan observere. Det gjelder å ha blikket for både det nære og det fjerne.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen dager ved sjøen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dolores 

 

Tingeling

 

Dolores 

 

 Tingeling

 

 To bestevenner

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ukjente losdyr

 

 

 

Igår reiste vi til Aasbraatan, etter å ha snakket med elgjegerne. De skulle jakte lenger sør i valdet den dagen. Tung tåke på veien mot Sigdal, men den lettet etterhvert.
Vi slapp Tingeling først, og hun var raskt på fot. Hun dro opp på høyden over Piperudtjern, og var i los etter ca 10 minutter. Det bar avsted, og desverre i retning mot veien. Det er et godt stykke dit, og ikke alltid like lett å stå inne i skogen og beregne; går den mot veien, eller kommer den til å svinge?
Jeg gikk tilbake til bilen og kjørte mot veien, men losen hadde allerede krysset da jeg kom ut på den.
Da var det på med varselblinket på bilen, og følge med på GPS'en. Jeg hørte losen gikk oppi lia, men etter ca 50 minutter, la hun av og tok sporene sine tilbake. Da sto jeg ved bekken hun hadde krysset ved veien, og tok i mot henne.
Like greit at den losen ikke gikk videre. Ukjent losdyr var det også.
Tingeling fikk sitte i forsetet på veien tilbake, før vi slapp henne en gang til. Hun holdt på med søk en times tid til, før vi gikk tilbake til bilen.

Tingeling på fot

Så var det endelig Dolores sin tur, som hadde hylt under hele seansen med å hente Tingeling. Vi slapp henne høyere oppe i terrenget enn der Tingeling hadde gått.  Hun raste avgårde på sitt sedvanlige vis, og trålet terrenget raskt og effektivt. Hun jobbet på en harefot en stund, men fant ikke ut av det.

 

Dolores på fot

 

Da hun hadde gått omtrent en mil, kom hun endelig på en ferskere fot. Uttak etter noen få minutter, og så bar det desverre avsted rett mot veien. Det gikk fort, og jeg måtte storme ned til bilen nok en gang, og kjøre avsted. Denne gangen fikk jeg stoppet Dolores på riktig side av veien, og tok henne i bilen tilbake. Hun var temmelig desperat, og hylte hele veien, helt til jeg slapp henne igjen.

Hun fikk holde på en stund, før vi ga oss.

Ukjent losdyr på henne også.

Det kan ha vært mye folk i terrenget i det siste, som har gjort at dyrene drar slik avsted. Elgjegerne hadde skutt flere elger rett i nærheten av Piperudtjern, så det kan jo være noe av årsaken. Det er synd at det ender slik, men vi tar ingen sjanser med den veien, og avbryter heller en fin los. Vi har ingen dame å miste.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sulten Dolores etter 17 tilbakelagte kilometre

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



Vi fant, vi fant

Onsdag ble som spådd, mye regn og vind. Vi damer går på tur uansett vær, denne dagen heller ikke noe unntak. Bildene jeg tok ble preget av det våte været; linsen var full av dugg, og alle bildene ser litt dimme ut. Det får ikke hjelpe, for Dolores og Tingeling fant et rådyrbein, og det måtte jo foreviges.
Begge ble litt overrasket: "jøss, her ligger en rådyrkløv, og vi har ikke gått blodspor". Og så kastet de seg over den, gode venner som alltid, og ville gnage litt i hver sin ende.

 

 

 

 

 

 

 

 

Til slutt hengte jeg den opp på en kvist, og henter den seinere.

Nederste del var helt fin, og kløver kan man ikke få for mange av.

 

Hester på beite og turglade damer

De siste dagene har vært travle for damene; vi fikk nemlig 2 hester på beite på nabojordet. Damene satt i stuevinduet og speidet. Hver gang de fikk et glimt av hestene, stormet de ut for å bjeffe. Da vi skulle på tur, passerte vi hestene for at damene skulle se dem. Da var de ikke interessert i det hele tatt.
Dagen etter at de hadde kommet, brøt hestene seg ut, og eierne måtte tilkalles. Om strømmen var satt på gjerdet eller ikke, vites ikke, men litt mer påpasselighet hadde vel vært lurt i starten.
Nå vet vi ikke om hestene kommer igjen, og det er synd, for hester på beite er koselig.

Nå er damene i storform, fulle av energi og klare for action hver dag. Det er jo på jakt de vil, og det blir snart nye muligheter. Inntil da, får de nøye seg med skogsturer i bånd. Igår var vi på sporet av rådyrene igjen, og da skal jeg love at det går unna.

 

 

 

 

Dolores i lyngen

 

Tingeling tar overblikket

 

Dolores med godlukt i nesa

 

 

Denne høsten er fargene uvanlig sterke og vakre.

Jeg tenker at det må ha noe med det tørre været å gjøre, men jeg vet ikke.

 

 

Etter hoggingen i sommer, har en del av turområdet vårt forandret seg mye.

Her ser jeg rett ned på "krysset" i skogen. Rett fram er lik rett hjem.

Til venstre er nedom den spennende myra.

 

 

Igår kom vi hjem fra motsatt kant, og ned gjennom skogen.

Lønnetreet foran kjøkkenvinduet lyser opp og viser vei.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Smak av høst på kjøkkenet



Lønnetreet utenfor kjøkkenvinduet er en fryd nå om dagen. Når sola skinner på bladene, er det som om hele kjøkkenet forgylles. Kortvarig glede; bladene faller snart, men jeg gleder meg stort over det vakre synet.

 

 

 

 

 

 

 

Tingeling som ordenspoliti

 

Dolores er skikkelig rampete om dagen. Hun vil bare på jakt, og prøver å hisse opp stemningen hver morgen. Hun vil lekeslåss, og prøver å gjøre seg skikkelig tøff. Vi har en liten slåsskamp hver dag, helt til Tingeling kommer styrtende til for å være ordenspoliti og for å passe på meg.