På sporet av rådyr langs tjernene

Stor og synlig planet på sørhimmelen om morgenen.

Snøkrystallene ligger som frosne barberblader i landskapet.

De lange skyggers tid.

Til og med dachser blir langbeinte.

Svendsrudtjern.

Tingeling og Annemor.

Med lukt av rådyr i nesa.

Harepus

Vi fant vi fant

Kulda kommer krypende på oss, mer og mer for hver dag som går. I dag våknet vi til 14 minusgrader ved kjøkkenvinduet, og da vet jeg at det er egentlig er enda kaldere. Utevær: ja. Jaktvær med hund: nei. 

Isen dekker hele Motjern, men er fortsatt svært usikker. Svanefamilien på 7, som holdt til her noen dager, kom seg heldigvis avsted mens det fortsatt var åpent vann.

Damene er i full vigør om dagen, og må trimmes skikkelig. Tingeling har løpetid, og driver med intens kurtise av Dolores. Det beste er når de har løpetid samtidig, for da er de mer samstemte i kurtisen av hverandre. Annemor henger seg på, men forstår ikke så mye av det som foregår.

Fredag dro vi en tur til Nærstadmarka. Der er det mye vilt, og mange interessante lukter. Da jeg parkerte bilen, lettet en flokk ravner rett nede ved bekken.

Damene var ute og kjøre fra første sprett ut av bilen, og særlig Tingeling. Vi fant noe blod på veien, og jeg forsto at det måtte ligge noe der nede, men ville ikke sjekke det før vi hadde vært på tur.

Vi fant rådyrspor oppover hele veien, og hadde en fin tur i vakkert klarvær. Vi befant oss mest i skyggeland, mens solen forgyllet toppene rundt oss.

Da vi kom tilbake, gikk jeg nedom og fant restene av et rådyr som var gjort opp. Tingeling var smart nok til å kaste seg over en av klauvene, mens Annemor ville undersøke alt som lå der. Dolores er mer interessert i å jage rådyrene, og var sånn passe interessert.

Jeg tok med meg alle klauvene hjem; de får jeg aldri for mange av. De var kuttet fint av, og lagt sammen med restene. Det var så nærme veien, at jeg mistenker påkjørsel, framfor jakt.

Annemor.

Dolores og Tingeling.

Tingeling vet å sikre seg godsakene.

Litt ubehersket Tingeling, som vil ha klauvene.

Annemor fikk lukte på klauvene, og plukket en og en ut av posen.

I sandtaket på Hen....

....er det en helt spesiell stemning, og der finner vi alltid spor. Det er liten menneskelig aktivitet der, og både hare og rådyr trives godt der. Vi fant først noen rådyrspor, deretter spor av hare, da vi nesten var framme ved bilen igjen. 

Hilsen fra Ester og Raggen

Ester under ovnen på hytta.

Raggen tar stand på elggryta.

Den store verden og vi i den lille verden

Nå om dagen er Aasbraatan på sitt aller verste, når det gjelder vann. Syltynne islag over tjern og stillestående vann i grøfter, med et tynt snølag over, er skrekken. Hvis en hare skulle ta snarveien over et slikt tjern med hund etter seg, kan det gå riktig galt. Vi får se an været noen dager, for vi har jo ikke lyst til å avslutte sesongen enda.
Verden forøvrig har gått av skaftet, etter de siste grusomme hendelser i Paris og i Beirut. Mot skruppelløse ekstremister, som er villige til å ofre livet, er man nærmest maktesløs. Det er utrolig at mennesker kan gå seg så vill i forhold til rett og galt.
Vi andre får holde fast ved det normale, og de siste dagene har uansett bydd på andre gjøremål. Møter og farting rundt, men likevel, turer med damene hver dag. I går gikk vi langs Storetjern og ned mot Væla før vi tok turen innom det stengte sandtaket. Der liker hare og rådyr seg, og vi fant spor av begge deler.
Tirsdag reiste jeg en tur til Magasinet i Drammen. Tykk tåke hele veien, men først tur rundt Hvervenmoen. Der kom Tingeling på en revefot, og det var moro å se henne, selv om hun var i bånd. Litt sint i stemmen, og ivrig som bare det. Annemor tror jeg er mest hekta på rådyr, og Dolores er interessert, men mister ikke besinnelsen når hun er i bånd.
Vi fant noen rester etter fugl, som ble grundig undersøkt av alle tre.

Her kommer noen bilder fra de siste dager. Vi har hatt mye forskjellig vær med spektakulær himmel, både i klarvær og tåke.

Damene nede ved tjernet.

Barfrost på Eggemoen for noen dager siden.

Solnedgangen tegner flystripene på himmelen.

Langs Holfjorden på vei hjem fra Drammen.

Himmel over Ådalselva.

Vi har fått en svanefamilie å bekymre oss over i Motjern.

Isen begynner  å legge seg her, og vi håper vi slipper reprise på

hendelsen fra i fjor, med svanen som ikke kom seg på vingene

da tjernet frøs til.

Hvervenmoen.

Dolores i sitt ess

Lørdag i Aasbraatan - Dolores på førsteslippet. Ut i godt søk som vanlig og kom på fot etter 45 minutter med uttak et godt stykke unna oss.

Det var mye vann i Aasbraatan, og et tynt islag på Piperudtjern. 

Jeg forflyttet meg mot bilen, for drevet så ut til å kunne gå mot den fordømte veien. Ole posterte nede i Aasbraatan. Losen gikk tett ned mot en bekk som hun ikke kom seg over. Ole gikk ned etter en stund og fikk henne over bekken. Vi snakket med hverandre over jaktradioen, og jeg hørte Dolores hyle i desperasjon, før hun ble satt ned på andre siden.

Det ble en finfin los, som gikk noen runder før den kom rett tilbake til der jeg slapp Dolores. Og hvor var jeg? På vei tilbake etter å ha passet på veien! Det er ikke alltid like lett å være bare to stykker under så krevende forhold som i Aasbraatan. Man kan jo bare drømme om forhold hvor man slipper ute på et jorde, og ser rådyrene både i uttak og drev flere ganger.

Dolores hadde det uansett morsomt på lørdag, og ble til slutt blåst inn på strengen. 13 km på tung frossen skogsbunn og våte myrer.

Dagen går som regel når Dolores er i gang, så, under sterk tvil, slapp vi Tingeling. Hun er tidlig i løpetiden, så vi tok sjansen. Hun dro offensivt ut, men er så hoven bak, at hun stakk seg på en kvist ute på en flate med tynningsvirke. Da gikk piffen ut av den vesle frøkna, etter å ha tatt seg noen runder til. Like greit, for mørket kommer raskt nå om dagen.

Dolores.

Ole på post.

Dolores er i gang.....

.....og kommer inn til pølseservering.

Tingeling slippes.

To bilder av Tingeling.