Dolores i sitt ess

Lørdag i Aasbraatan - Dolores på førsteslippet. Ut i godt søk som vanlig og kom på fot etter 45 minutter med uttak et godt stykke unna oss.

Det var mye vann i Aasbraatan, og et tynt islag på Piperudtjern. 

Jeg forflyttet meg mot bilen, for drevet så ut til å kunne gå mot den fordømte veien. Ole posterte nede i Aasbraatan. Losen gikk tett ned mot en bekk som hun ikke kom seg over. Ole gikk ned etter en stund og fikk henne over bekken. Vi snakket med hverandre over jaktradioen, og jeg hørte Dolores hyle i desperasjon, før hun ble satt ned på andre siden.

Det ble en finfin los, som gikk noen runder før den kom rett tilbake til der jeg slapp Dolores. Og hvor var jeg? På vei tilbake etter å ha passet på veien! Det er ikke alltid like lett å være bare to stykker under så krevende forhold som i Aasbraatan. Man kan jo bare drømme om forhold hvor man slipper ute på et jorde, og ser rådyrene både i uttak og drev flere ganger.

Dolores hadde det uansett morsomt på lørdag, og ble til slutt blåst inn på strengen. 13 km på tung frossen skogsbunn og våte myrer.

Dagen går som regel når Dolores er i gang, så, under sterk tvil, slapp vi Tingeling. Hun er tidlig i løpetiden, så vi tok sjansen. Hun dro offensivt ut, men er så hoven bak, at hun stakk seg på en kvist ute på en flate med tynningsvirke. Da gikk piffen ut av den vesle frøkna, etter å ha tatt seg noen runder til. Like greit, for mørket kommer raskt nå om dagen.

Dolores.

Ole på post.

Dolores er i gang.....

.....og kommer inn til pølseservering.

Tingeling slippes.

To bilder av Tingeling.