Lille Herr Stappmett befinner seg fortsatt hos oss, selv om han er til låns. Vi hegner om han og koser oss med den lille karen, selv om vi vet at vi skal finne en god eier til han. Det er bare det at vi ikke har løftet en finger enda. Dette kullet har vi ikke annonsert noe sted, og derfor er det ikke mange som vet at vi har en liten prins. Han er nemlig utrolig fin, både i kropp og sjel, og med et mål som tar pusten fra oss. Det er mye lyd i han, og han vil være med på alt som skjer. Når jeg skal ut og kjøre med alle sammen, sørger han for å si i fra at han vil være med, han også. Når det er fóringstid, er han enda mere høylydt. Det klirrer bokstavelig talt i glassene når han setter i gang.
Når vi er på tur, er han innom alle bartene og alle ørene på damene med jevne mellomrom, for å holde kontakt. Ellers får han springe og bruke nesen sin.
I går fikk jeg uventet besøk av reven, da jeg sto i kjøkkenvidnuet og kikket ut. Han kom for å hente brød som vi hadde kastet ut. Vi vet jo at den er her med jevne mellomrom, men ikke at den var så freidig. Alle hundene hadde vært ute hele dagen, og det hadde vært mye bjeffing på grunn av noe hagleskyting på andre siden av elva.
Reven sprang fram og tilbake 4 ganger, bare mens jeg sto der, og jeg fikk noen morsomme video-opptak.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar