Ny blodsportrening

Igår gikk det bedre for Tingeling. Jeg hadde lagt  et ganske langt spor, som hun jobbet veldig bra med. Det var noen interessante lukter underveis i sporet, men hun hentet seg fint inn,  fortsatte sporarbeidet og gikk til sporslutt i bra tempo.
Dolores fikk også prøve seg, og hun er nesten alltid stødig og sikker, selv om hun synes ferske spor er mer interessante. Hun kommer tilbake og tar sporet opp igjen når jeg gir henne kommandoen. Som vanlig ringet hun sporslutten før hun tok kløyven.

Dette smaker alltid like godt

Tingeling på vei til bilen

Dolores koser seg med kløyven

På tur til jaktmarkene

Igår pakket vi sekker på selveste 17.mai og dro til Aasbraatan for å demontere den gamle ovnen i hytta. I Aasbraatan tilbringer vi mange, mange dager i løpet av jaktsesongen, men har ikke overnattet på lenge. Før i verden, da vi jaktet med Daksi, var det mye overnatting, og nå vil vi ta opp igjen en koselig tradisjon.
Da må det litt ordning til og ovnen må plukkes fra hverandre og overhales. Hytta er av det absolutt enkle slaget, men vi synes den er helt utmerket.
Ole har  mange gode minner fra barndommen  med morfar og han på tur i Aasbraatan. Som liten gutt ble det likevel litt kjedelig når morfar skulle hvile seg. Da plasserte han seg selv i køya, og pipa i en blikkboks som var spikret til veggen. Ole måtte underholde seg selv så lenge.
Tingeling startet friskt i full los ut av bilen da vi kom fram igår, og begge to var helt ville da de kjente igjen jaktmarkene sine. De er så gærne, at jeg tenker det er bra for dem å venne seg til å være der, uten å slippe fri for å jakte hver gang.

Hytta må undersøkes grundig

Damene utenfor hytta

Børste ovnsringene for sot og rust

Tingeling - litt misfornøyd og utålmodig

Endelig ble det matpause og kos med alle sammen

17.mai

Dette bildet lyver litt, for vi våknet opp til en grå og regntung dag, men flagget er jo likt uansett vær. Vi drar til skogs idag alle sammen, tror jeg.

Til skogs er jeg jo forøvrig hver dag, og gårsdagen var intet unntak. Vi gikk en plass jeg sjelden går med dem, og der er det av og til turgjengere og mosjonister. I går var det tydelig at noen hadde gått foran oss med hunder. Det merker jeg med en gang. Da drar de så fælt, at jeg må stoppe dem. Vi satte oss på en stubbe en stund, slik at damene skulle få igjen pusten.

Svette damer

Gjensynsglede

Igår var jeg borte mange timer uten damene, og da er gjensynsgleden stor. Begge er helt ville, og langvarig kos er påkrevet. Dolores holder det gående lengst, med litt rampestreker innimellom kosen. Hun fortsetter som regel morgenen etter, som for å vise at hun skal ha igjen for det forsømte.
Tingeling er ikke så fremadstormende som Dolores. Sistnevnte krever sin rett, og brøyter seg vei. Tingeling passer jeg på, så hun også får komme til.
Det er alltid koselig å komme hjem til slik glede.

Dolores gjør seg til

Tingeling følger med på Dolores fra stolen.

Som en liten Mata Hari, kikker hun gjennom hullene i sjalet.

Blodspor

Igår gikk jeg blodspor med begge damene.
Tingeling hadde ikke helt dagen, for hun var ute å kjøre før første vinkel. Når hun begynner å sprette rundt i lyngen som en liten kenguru, med hodet høyt hevet, da er det andre ting som er mer interessante.
Jeg tok henne tilbake til sporstart, men hun gikk av på samme sted. Hun tok sporadisk opp sporet, men det må ha tråkket mye dyr der om natten, for hun var ikke særlig interessert i blodsporet.
Jeg avsluttet da det var helt åpenbart at hun ikke ville ta sporet igjen.
Dolores gikk sitt spor kjempefint. Hun går på sitt karakteristiske vis, i store bukter og med full kontroll hele veien. Hun avsluttet også slik hun pleier, med å ringe sporslutten. Kløyven er hun alltid like glad i, og får kose seg med den en stund.
Tingeling ventet i bilen, lettere slukøret, da hun kjente lukten av rådyr på Dolores. Men, jeg prøver igjen med lille frøken Tingeling om noen dager.

Lensmannsmordene på Vågård

Igår gikk vi på tur til åstedet for lensmannsmordene på Vågård. Det er en sann og dramatisk historie fra 1926, og de to lensmennene har fått sitt minnesmerke på stedet der de måtte bøte med livet.

Lensmann Aalde og Solumsmoen var på jakt etter to karer som hadde brutt seg inn i Vegger Strømmens Landhandleri ved Røste, sprengt et pengeskap og stjålet dynamitt, samt Morakniver.

Den ene var svensk og den andre norsk.

Svensson var født 1891 i Västra Götaland og startet tidlig en kriminell løpebane. Han var hissig av gemytt, farlig å komme ut for og forbrytersk av sinnelag. Han var ettersøkt av svensk politi for en lang rekke kriminelle forhold. Svensson var godt kjent over store deler av Østlandet og bodde tidvis på Madsens pensjonat i Hokksund. Det var her den unge Henning Madsen ble kjent med den 35-årige svenske forbryteren.

Lensmennene Aalde og Solumsmoen kom over de to karene mens de tok seg en hvil, og det oppsto et basketak med kniv og revolver, som kostet begge lensmennene livet. De ble funnet etter et døgn, og den ene av dem var fortsatt i live, men døde senere av skadene.

Det ble satt igang en storstilt jakt på de to forbryterne på rømmen, som involverte flere hundre menn. Etter to måneder på rømmen, hvor de hadde kommet seg til Aremark, ble de til slutt omringet. Svensson skjøt seg selv, mens Madsen overga seg uten motstand.

Han fikk livsvarig fengsel, men slapp ut etter å ha sonet 2/3 av dommen.

Jeg har kjent til denne historien i mange år, men har aldri sett stedet hvor det skjedde. Det er en fredelig liten lund, hvor det er vanskelig å forestille seg slike brutale scenarioer.

Tilbake til bilen, var det godt med litt drikke  for både damene og meg, samt en liten kakebit til meg, før jeg skulle legge noen blodspor.

Tingeling og Dolores venter på at det skal ramle ned noen smuler

Klissvåt tur

Igår var jeg ikke kledd for regnværet som plutselig kom. Men, når damene vil bykse rundt på en snauhogst å snuse mens regnet plasker ned, blir jeg gjerne våt. Det betyr jo at de ikke bryr seg om litt regn, og det passer bra for to små jakthunder.
Etter at vi hadde vaset rundt på snauhogsten en stund, gikk turen til utsiktspunktet ved elva. Når Dolores har bestemt seg for hvor hun vil, legger hun seg flat og drar alt hun kan for å vise retningen. Noen ganger får hun viljen sin.

Dolores

Tingeling

Tingeling må opp på en stubbe for å skaffe seg overblikket

To svaner på elva

Elva i tåkedis med Motjern til høyre

Litt mer av Motjern og grenda

Herfra kan vi se hjem, og spane på Ole som er på vei ned med bilen

Dolores følger bilen med blikket fra utsiktspunktet

I Nærstadmarka er det alltid fint å være. Helt stille og fredelig, ikke et menneske å se, men derimot masse spor og lukter for damene. Veksten har ikke kommet ordentlig igang enda, og det er fint og oversiktlig overalt.
Vi kom oss over på andre siden av bekken, og bort til det lille steinhuset/bunkeren. Jeg kjenner ikke historien, men det ligger så bortgjemt, at jeg skulle tro det er noe fra krigens dager. Taket har rast ned, og det er litt dystert der.
Liggegroper og feiemerker etter rådyr fant vi også. Vi vet hvor de pleier å holde til. Dolores pleier å gå på været når vi går veien oppover.
Neste gang blir det mer utforsking av de gamle veiene og stiene - med medbragt niste for en skikkelig god tur. Det fins ikke noe bedre enn å være ute - i godt selskap med supre, små turkamerater.

Den vesle fossen

Blomsterpiker

Kjente og kjære trakter

Endelig er alt vindfallet etter Dagmar ryddet i nærområdet vårt. Alle stier, tråkk og flater er ryddet, og det er fritt leide alle steder. Endelig - damene var blide og fornøyde idag etter nesten 2 timers rundtur - innom alle favorittstedene. Rundt det store sandtaket, ned den bratte stien mot elva, innom utsiktspunktet og ikke minst innom rådyrtråkket mot Henjordet.

En liten suss i øret...

Litt speiding og væring må til på enhver tur

På vei ned mot elva

Våren kommer - om enn langsomt

Gode stunder med gode jenter

Tingeling og Dolores er alltid en glede, enten vi er på tur, eller vi er hjemme. De er så blide og fornøyde hele tiden, og er med på det meste. Nå er det kveld, og Dolores ligger på trappa og koser seg. Hun elsker å ligge der innpakket i jakker, og følge med på det som måtte røre seg av dyreliv.

Tingeling vil helst være inne sammen med oss, og kose i sofaen mellom oss. Når jeg dusjer, følger hun meg inn på badet, og venter på meg. Nå ligger hun i kurven på kjøkkenet.

En vipe i sin fantastiske flukt.

Det er en vipe i opptaket, og litt lyd å høre, men det kreves full oppmerksomhet for å få det med seg.

Ved Svendsrudtjern må jeg beundre den gamle trebåten.

Dagens høydepunkt for to matglade jenter

De siste ukene....

...har vært spesielle på mange måter. Jeg har ikke fått oppdatert så jevnlig som jeg pleier. Alt har sin tid. Bildene og videosnuttene idag bærer preg av de siste ukers travelhet, og kommer litt hulter til bulter.

3 damer på overnatting i campinghytte

Tingeling

Dolores

Magnolia

Forsythia (gullbusk)

Damene krever sin rett

"VI VIL HA MAT!"

En stor gjeng

Oppvåkning

Froskene har våknet til liv, og den første til å oppdage det, var Tingeling. Ole reddet en frosk fra gapet hennes, og flyttet den lenger ned i hagen. Så så vi flere i langsom, men målbevisst bevegelse mot tjernet.

Tingeling og Dolores følger med på froskene langt nede i hagen.

Synet er det ihvertfall ingenting i veien med.

1.mai

1.mai og en strålende morgen. Musvåken lettet fra et tre i nærheten, da damene og jeg tok avsted på tur. Dagmar-rotet er ryddet fint vekk, og vi kan gå overalt. Kropp og sjel har godt av å gå slik på tur med smådamene mine.

Nede ved elva satt vi en stund, og fikk besøk av en gjeng Canadagjess. Tingeling er den som er mest interessert, mens Dolores holdt på med noe annet en stund.

Tingeling i skråningen