Skogens døtre

Igår reiste damene og jeg på ringtrening i regi av VestfoldBuskerud DHK. Tingeling og jeg skulle i ringen å trene, mens Dolores var med som moralsk støtte. Masse folk og hunder, så det ble trangt i ringen, men det gikk fint likevel.
Tingeling oppførte seg eksemplarisk, men ble litt avsporet av mye uro. Det var et par overivrige dachsgutter i ung alder, som virkelig fikk litt å bryne seg på i ringen. Noen komiske episoder ble det og mye latter og munterhet.
Dolores fikk komme ut å se seg rundt før og etter ringtreningen, men var mest opptatt av noen lukter fra skogen bakom. Vinddraget kom derfra, og hun ville bare i den retningen. Ellers merker jeg hun har blitt en voksen dame, for hun var litt mer bestemt mot innpåslitne karer.
Det er ikke ofte de får hilse på andre hunder; det vil vi helst unngå pga smitte (les: nesemidd), men på et slikt arrangement, er det en del av pakken.

Igår var det så travelt at jeg ikke rakk å ta noen bilder. Jeg bringer derfor et bilde fra utstillingen på Skoger ifjor. Da var Tingeling tilskuer, mens Dolores skulle i ringen.

Det var forresten da Dolores fikk sin andre 1.premie etter fylte 24 måneder, og fikk viltsporchampionatet sitt.

Blant vindfall og kulturminner

Igår gikk vi i Nærstad-marka, og det var lenge siden sist. Tørken og deretter regnet må ha satt sitt preg på veien, i tillegg til kjøring med tømmerbiler.
Store groper og hull. Ei stor bjørk sperret veien. På vei innover gikk jeg rundt, med det resultat at jeg tråkket meg ned i noe leire til nesten opp på ankelen. Det var slutten på hvite joggesko.
På veien ned igjen bakset vi oss gjennom bjørka.

Så gikk vi ned til restene av den gamle brua, og der har nok grunneier begynt å rydde trær og buskas. Nå kommer hele byggverket fram, og jeg lurer på hvor gammelt det er. Noe ser jo ut som det kan være fra krigen, mens restene av selve brua, ser mye eldre ut.

5 minutter på sofaen, men...

...Tingeling insisterer på kontakt.

Hurra

Klokka er nå 0835, og Dolores har igrunnen feiret dagen fra hun spratt ut av kassen sin kl.0700. Hun har etterhvert klart å erte opp Tingeling, så nå er det full fart på nasjonaldagen. Vi to andre kunne nok tenkt oss litt fred og ro til kaffen.
Regntung morgen, rundstykkedeigen er satt, og musserende vin står i kjøleskapet.
For tre år siden snødde det, men vi trosset været og "nøt" et glass utendørs, mens vi gledet oss til å hente Dolores på Benkemyra noen dager seinere.

Lille Dolores -  ankommet sitt nye hjem

En gang jakthund - alltid jakthund

Ny blodsportrening, og idag ble det store utfordringer for begge to. Dolores gikk sitt spor først, og det var klart fra første stund, at andre ting var mer interessante. Når hun begynner å skjære brått ut og ta overværet, vet jeg at det har vært dyr der nylig, men hun tar som regel sporet opp igjen når jeg gir kommandoen.
Det ble nødvendig flere ganger idag. Hun visste nøyaktig hvor sporet lå, men rådyrene hadde beitet der inatt, og da kan det røyne på for en lidenskapelig jakthund.
Siste del av sporet, fra de to siste vinklene, gikk det strake veien med rett fokus. Idag tok hun seg til og med tid til å markere sårleiet.

Dolores

Tingeling kom ganske raskt opp i samme uføre, for der hun gikk idag, der er det ofte rådyr. Det var vill snusing og væring fra første stund, og jeg måtte sette henne på sporstarten. Så bar det spornøye avsted, til hun skulle krysse rådyrtråkket. Da ville hun helst følge det, men under over alle undere; da jeg ga henne kommandoen, tok hun jammen opp sporet igjen.
Noen avsporinger til underveis, men også hun visste nøyaktig hvor sporet lå, og kom til sporslutt i fin stil.
Idag var det moro å se at Tingeling også lar seg korrigere, når hun kommer litt ut å kjøre. Utfordringen blir å lese henne så godt, når det ikke er jeg som har lagt sporet.
Det er lett å bli usikker selv når man er på sporprøve, og vite når det bærer galt avsted. Derfor prøver jeg å observere dem alt jeg kan, for å se hvordan de oppfører seg underveis i sporet.
Mitt fokus er minst like viktig.

Tingeling

Tingeling klarer minst to ting på en gang

Kald og våt seanse,

da jeg la blodsporene i ettermiddag. Det begynte å højle ned, og jeg ble kliss våt etter at jeg hadde lagt det første sporet. Jeg måtte sette meg litt i bilen med varmeapparatet på full guffe en stund.
På tur med damene før idag, kom jeg over noe merkelig på en einer. Det ser ut som en slags gul soppvekst på bar grein.
Jeg legger ut noen bilder her, og lurer på om noen kan fortelle meg hva dette er.

Sløv og langsom dag

Gårsdagen ble ikke min beste og mest aktive, men jeg får vel tåle noen slike dager også. Sliten, men tur med de spretne og sprell levende damene må til, og hjelper alltid på det meste.
Alt det andre jeg hadde tenkt å gjøre, forsvant liksom i løse lufta.
Ettermiddagen tilbrakte vi ute i solveggen med mye vind og en øl. Dolores og Tingeling fikk "lørdagsgodt", det vil si; en tyggepinne. Etterhvert ble det så kaldt at vi måtte sette oss i ly på trappa - godt påkledd.
De to siste flaskene med blod er tatt opp av fryseren, og ikveld er planen å legge to blodspor.

Dolores

Tingeling

Tidlig morgen og lang dag

Hjemme igjen etter en lang og hektisk dag. Ikke av de gladeste dager, men det er alltid en glede å komme hjem til blide hunder. Nå har det vært turbofart i noen timer, helt til jeg tok dem med en liten runde i skogen.
Dagen startet som sagt tidlig. Damene og jeg var ute i 6-tiden, før jeg skulle på jobb. En strålende morgen - duggfrisk og fin etter litt regn kvelden før. Tåke og oppklarning om hverandre - godt for kropp og sjel å være ute en slik tidlig morgen.

Magisk morgentåke

Dachs i det grønne

Liten Tingeling

Morgenfrisk Dolores

Det nye livet i juletrefeltet

Morgenstund har gull i munn

Opp kl. 0630 idag, og Dolores stormet ut av kassen sin overstrømmende glad og blid. Deretter gikk det slag i slag med filleristing av putene og iherdige forsøk på å erte opp Tingeling.
Hun lyktes til slutt, med vill rasing ut og inn som resultat. Da var det igrunnen på høy tid å komme seg ut på frisk morgentur, før varmen satte inn for fullt.
Vel hjemme igjen fra tur, satte jeg meg litt på gresset med dem, og da var det jammen fortsatt full fart.
Nå har roen imidlertid senket seg, en liten frøken sover i en stol inne og Dolores vokter eiendommen på trappa. Og jeg skal sette igang med lodding og emaljering.

Søndag morgen,

men først lørdag ettermiddag. Ut for å legge to spor til de små jentene mine. Det er en glede å gjøre det, for begge to er så ivrige og forventningsfulle når vi drar avsted om morgenen.
Dolores fikk gå først denne gangen, og hun gikk så fint, sikkert og konsentrert hele veien. Hun ringet så fint da hun kom til blodopphold i vinkel, at jeg ble helt rørt. Hun er ikke av de som er opptatt av å markere sårleiet, bortsett fra noen få ganger. Denne gangen gikk hun rett videre; hun vet så godt hva som venter.

Dolores ved sporslutt

Naturen krever sitt, og Dolores legger kløyven pent fra seg imens.

Tingeling skulle få det mest krevende sporet denne dagen. Hogstfelt, og et veldig rotete et. Masse oppdyngede greiner, kjøring på kryss og tvers med anleggsmaskiner og veldig tørr bakke.

Det startet med at en død mus lå to meter fra sporstarten, og det var mye mer interessant. Hun skulle ha tak i den, og jeg fikk sparket den unna. Jeg tok henne bort til sporstarten en gang til, og så var vi igang.

Hun gikk veldig fint, vinklet spornøye, ringet veldig på blodopphold i vinkel, og en annen plass hvor det var veldig tørt, og jeg kanskje hadde vært litt sparsom med blodet.

Da vi nærmet oss sporslutten tok hun noen store ringer, før hun gikk rett på kløyven.

Tingeling spiser på kløyven, og det gjorde hun på vei tilbake til bilen også. Hun stoppet for å gjøre sitt fornødne, og knasket videre på kløyven samtidig. Det fikk jeg ikke filmet, for da hadde jeg store problemer med å holde meg alvorlig.

Rovfugler og badeengler

Igår gikk jeg blodspor med damene igjen, men den rapporten må komme seinere. Vi har ikke mobildekning her hjemme om dagen, så jeg får ikke sendt bilder og videoer  til e-postadressen min. Telenor må skjerpe seg, for dette har vart noen dager.

Istedet kan jeg fortelle at fiskeørna dukket opp igjen for noen uker siden. Den jakter i tjernet og elva hver dag, og er et flott syn når den henger over vannet og flakser med vingene, før den stuper ned for å ta fisk.
Musvåken har også vært her flere ganger. Jeg så den sittende i en grein, 20 meter fra huset her om dagen, men fikk ikke satt på teleobjektivet på kameraet før den forsvant. Igår var den her igjen, 2 stykker faktisk, og jeg fikk et dårlig bilde på lang avstand.

Derimot, har jeg et bilde av Tingeling, som her om dagen glemte at hun egentlig ikke vil ut i vannet. Vi gikk langs elva, da hun fikk se enden av en stokk som stakk opp av vannet. Hun trodde nok det var et dyr, for hun stormet rett ut i vannet, men kom ikke lenger enn båndet rakk, for jeg hadde joggesko på beina og ville ikke bli våt.

Tingeling vil ut til den stokken, som så vidt stikker opp av vannet. Den så ut som et lite froskehode.

På gamle jaktmarker

Tur til Aasbraatan for å kitte vinduet i Kvilehytta. Det ble en opplevelse av de sjeldne; Dolores og Tingeling er vant til en ting der, og det er å være på jakt.
Begge var helt gærne fra jeg tok dem ut av bilen på velteplassen. Slik fortsatte det resten av dagen, til de nesten hadde drevet oss to stakkarer til vanvidd med uling og bjeffing og losing.

Da vi kom opp til Kvilehytta, støkte vi nok et dyr, for det var da det virkelig tok av. Begge var ustoppelige, og Dolores klatret oppover meg for å få komme løs.

Fra utsiden og inn, uten vindu

Skraping av vindu

Forsøk på å roe ned desperat dachs (Tingeling)

Dolores holder vakt

Stolt Tingeling med rådyrkløv

En liten videosnutt fra forrige blodsportrening. Tingeling bærer kløven tilbake til bilen, men vil helst legge seg ned for å spise den opp.

I juletrefeltet

...spirer og gror det om dagen, på mange måter.
Igår gjødslet Ole trær, og oppdaget et vakkert lite rede i øvre edelgranfelt. En fugl svirret rundt hodet hans, men han klarte ikke å se hva det var. Det gjorde ikke jeg heller, da jeg gikk opp for å fotografere. Jeg ville være så rask som mulig, for ikke å forstyrre mer enn nødvendig.
4 nydelige blå egg i redet, og det skal bli morsomt å følge med videre.

Aldri en dag uten....

....timer med lek og moro. Dette er damer som kan holde det gående...lenge

Fjellet begynner å kalle, men....

....veien inn er nok på sitt minst farbare nå, så tålmodigheten får råde en stund til. Likevel, det er mye moro og mange fine turer å tenke tilbake på.
Lange turer, korte turer, til fots, på ski, solskinnsdager, kalde dager med ruskevær, til lands og til vanns, men alltid med stor respekt og kjærlighet til Hardangervidda; det fineste stedet i verden.
I år tror jeg vi får en utfordring med å holde lemene unna gapet på de to jentene våre. Det later til å bli et lemenår av de helt sjeldne, og det er bra for fjellreven ihvertfall. Forrige gang det var riktig mange av dem, må ha vært i 1994 - det året vi krysset Vidda til fots. Da myldret det av dem, og freste rundt hendene våre da vi skulle forsere det bratte terrenget på vestvidda. En av arten forvillet seg under teltgulvet til våre turkamerater, og ilte illsint rundt, innen den ble loset vekk.

Fra en av turene i fjor; Dolores roter i et gammelt bål, mens Tingeling ser på

Fra et muntert øyeblikk på Karsteins veranda, for noen år siden.

To damer og en mann rigger seg til på en av leirplassene våre

Vårbilder

Teppe av hvitveis

Lerketreet våkner til liv

Vårens vakreste eventyr

Fredag morgen ble to små jenter behandlet med flåttmiddel og plassert i kassene sine i bilen. Deretter; avreise med to fullpakkede biler til vårens dugnad på båtplassen.
12 seilbåter skal på vannet, og 12 master skal hentes, bæres og settes på båtene.
Fredag er siste gjennomgang før båten settes på vannet; batterier skal på plass, lensepumper monteres og alt sjekkes og gjennomgås.
Lørdag morgen var kranen på plass kl.0800, og i løpet av 2 timer var alle båtene på vannet.

Båten vår i lufta

På vei inn for å sette på mast.

Været var strålende, og mange glade og fornøyde mennesker tok matpause med vafler og kaffe etter båtutsettet. Deretter ble det mastesjau, og det tok veldig lang tid i år. Vi var ikke ferdig før kl.20 og da var to små jenter dyktig lei av å vente. De fikk riktignok være ute sammen med meg, mens jeg skrudde fra hverandre båtkrybba, men ingenting er bedre for å øke sinnets munterhet, enn en tur opp i grønne lier.

Så ble det en natt til på Verdens Ende; en kald øl, mat og kos med småjentene våre. Søndag startet dagen for 3 damer med tur ned til sjøen, før vi reiste til båtplassen for å klargjøre båten og pakke bilene med krybbe og utstyr.
Og nå er båten på plass i hjemmehavn, og hjemme venter mye annet arbeid, som har stått på vent en stund.
Idag er det to jenter som koser seg i sola, og venter på tur ned til elva.

Morgen over Haukevika, Verdens Ende

Utsikt mot havna på Verdens Ende

Klargjøring av mast

1.mai-markering ombord