Velkommen til kennel Tante Else

Denne bloggen handler om jakt, fiske, friluftsliv, og ikke minst, 4 strihårede dachser ved navn NORD J(D)CH NVCH Benkemyras ZL Dolores (født 2008), NORD J(D)CH NVCH Mirkagårdens Tingeling (født 2009), NJ(D)CH NVCH Tante Elses ED Annemor (født 2013) og Tante Elses SD Sang (født 2016).

søndag 27. juli 2014

Innekos

Tingeling strikoser seg på det nye saueskinnet.
Det var kjærlighet ved første blikk, (etter at biteiveren var over) 
og nå ligger hun på det hver kveld hjemme også.





Annemor testet også saueskinnet, 
men hun har fortsatt mer lyst til å rive og slite i det.





Dolores på uteputen sin.

torsdag 24. juli 2014

Inspeksjon av ørekyteteiner

En av dagene på fjellet, gikk vi morgentur i varmen for å kikke på ørekyteteinene. De ligger i vika bortenfor Hallvardsplass, og videre oppover det som jeg kaller Heinstarmen. Den bittelille armen som kommer ned mot Ossjøen, har ikke hatt navn på noen kart.
Nå har jeg imidlertid studert de virkelig gamle kartene jeg fikk kopier av fra Statens Kartverk for noen år siden, og der dukker et navn opp. Öyarløkjen kalles den, og det gir mening i forhold til den smale "halvøya" som skiller Lågen og den lille tarmen.
De gamle kartene er morsomme å studere, og jeg skal laminere dem slik at vi kan ha dem på hytta til glede for alle oss kartelskere. 


På vei over myra.





Annemor er mest opptatt av å bade.....


....mens Tingeling og Dolores studerer teina.


Öyarløkjen vestover.


Öyarløkjen mot Ossjøen.

onsdag 23. juli 2014

Lille ville Annemor

I går toppet Annemor merittlisten sin over ville påfunn; 
Jeg skulle lufte damene en etter en rundt på eiendommen, og tok med meg Tigeling først. Annemor ble helt fortvilet, og jeg hørte henne springe rundt og bjeffe inn og ut av huset.
Tingeling og jeg gikk en tur ned til tjernet, og plutselig står Annemor der, blid og overlykkelig og klar for å leke med Tingeling. Hun kastet seg ut i gjørma i tjernet, og jeg fikk fisket henne opp og båret en sprellende liten frøken hjem igjen.
Da viser det seg at hun har klatret opp panelovnen ved det åpne kjøkkenvinduet, sparket fra på fuglebrettet utenfor og hoppet ned for å komme seg etter oss.
Ole satt inne og hørte krafsingen idet hun spant seg ut av vinduet, sprang ut og så henne forsvinne forbi rabarbraen.
Herregud - jeg er glad hun er hel, og nå luftes det kun fra de øverste vinduene.








tirsdag 22. juli 2014

Veien til fjellet

Så er vi hjemme i sivilisasjonen igjen, etter en lat uke på fjellet. Denne gangen tok det varme været oss, og det ble kun småturer, lite fiske og litt ominnredning i hytta. Denne gangen kjørte vi to biler for å få med oss senger og utstyr. På veien opp stoppet damene og jeg på den faste lufteplassen vår ved Buvatn på Tunhovdåsen.
Denne gangen stoppet jeg også ved Pålsbufjorden for å se på det stusselige resultatet av oppdemmingen. Jeg tok noen bilder både med mobilkamera og speilreflekskameraet. 
For noen år siden reiste vi ned til Viken ved samme fjord. Det var som å vandre i et slags merkelig steinørkenlandskap, med stubber og forvridde fururøtter strødd over hele landskapet. 








Utsikt mot Hestehovda (tror jeg).


Utsikt fra Pålsbufjorden mot Dusetind og Nutenutan lenger bort.


På vei ned fra Høgåsen mot Dagali i kveldingen.

tirsdag 15. juli 2014

"Som Daga Li'r"





SJELDENT BESØK I GRAUTHØLSVIKA

Sist sommer fikk vi et meget celebert besøk ved Drolzhammerhytta i Grauthølsvika. Det var en stille sommerkveld i juli. Mannen min tok seg en tur ut, men kom hastig inn igjen, for å fortelle at han hadde sett noe merkelig ute i vika. Jeg grep mobilkameraet og ble med ut.
Ole trodde det kunne dreie seg om en  bever; en svært sjelden gjest så høyt til fjells. Vi så hodet på den, der den svømte rundt, i tillegg til noen kraftige bevegelser i kjølvannet av den. Mørket var i ferd med å falle på, men jeg fikk tatt noen  uklare bilder i det den svømte oppover forbi den lille holmen, som vi kaller «Patmos». 
Vi mistet den etterhvert av synet. Resten av kvelden gikk spekulasjonene høyt om hva dette kunne være.
Dagen etter tok Ole båten og rodde over til «Patmos» for å se om han kunne finne noen spor etter den fremmede gjesten. 
Der fant han uomtvistelige bevis på at en bever hadde vært på ferde. En bjørk var felt på ekte «bever-vis», og flere andre var påbegynt.
Dette satte igang utforskertrangen hos oss, som først forhørte oss med Ragna på Ean og deretter på butikken på Dagali. Ingen hadde hørt om noen beverobservasjoner  i Ossjøen. Vi foretok noen ekspedisjoner oppover langs Lågen for å se etter flere spor, men fant ingenting.

Noen uker etter, fikk vi nok en gang beverbesøk i vika. Vi hadde speidet etter den hver eneste kveld, og plutselig var den der igjen. Vi snek oss ut begge to, og la oss i skjul for å følge med. 
Den satte seg etterhvert på en stein på andre siden av vika. Der ble den sittende en god stund, mens den vekselvis klødde seg og brukte frambeinet som en hånd for å drikke vann.

Etter en god stund, la den rolig på svøm og forsvant nedover Ossjøen. I noen stille loner langs Lågen  nedenfor Oset, fant vi noen dager seinere nye spor etter beverens aktiviteter.
I september fikk vi vår foreløpig siste beveropplevelse. Har man hatt sitt tilhold i mange år ved Ossjøen, kjenner man hver eneste stein og formasjon. 
Ole har  vært der siden han var gutt, og jeg har hatt gleden av å bli godt kjent med vakre Dagaliseterdalen de siste 20 år. Dette er nok årsaken til at vi plutselig oppdaget en «stor stein» vi aldri hadde sett før i vika rett ovenfor Rasch-hytta. Med kikkerten kunne vi raskt konstatere fakta.
Der var den igjen – denne gang i rolige sysler langs bredden. Hva den holdt på med er uvisst. Den satt rolig i vannkanten i lange stunder, før den beveget seg oppover og nedover langs bredden. Etter noen timer var den brått vekk.
Nå er vi spent på om den har klart den lange vinteren, eller om den forlot området da frosten og vinteren kom for fullt. Vi kommer nok til å følge spent med til sommeren.

Vi tror observasjonene våre er ganske sjeldne, for beveren har ikke hatt fast tilhold på Hardangervidda på flere tusen år, i følge Johannes Dahl:
"Beveren har i sin tid befolket Vidda over store strekninger. Det vet vi av navnene som er overlevert. Bjordalen, Bjornesfjorden, Bjoreia, alle i ca 1200 meters høyde.
Da beveren ikke kan leve uten skog, er disse navnene samtidig et uomstøtelig bevis for at Vidda en gang i tiden har vært skogkledd. Men hvor lenge er det siden skogen døde og beveren derfor måtte rømme? Ingen vet det. Og vi får vel aldri vite det.
Det eneste sikre er at det var før historisk tid. Og dette viser igjen at navnet "bjor" er eldre enn vår historie.
Er det tenkelig at språkforskerne kan tidfeste navnet, og derved gi oss en antydning?"

Sitat fra: "Drømmen om Vidda" av Johannes Dahl
Fortellinger om fiske og jakt på Hardangervidda
Johan Grundt Tanum, 1953

Angela Barco Barón og Ole Bjørkheim


søndag 13. juli 2014

Ådalselva med tilliggende herligheter

Solnedgang over Ådalselva for noen dager siden.


Annemor og Dolores bader i Ådalselva nærmere Hallingby.


Tingeling.


Vannliljene har begynt å danne store tepper på elva.


Hallingby bro i bakgrunnen.
Det rustne i forgrunnen vet jeg ikke hva er.


Månen speiler seg i Motjern.


Det gode livet på fjellet - del III

Ole med Annemor på fanget.
Dolores koser seg på jakken min.





Den nye snella mi - Shimano Aernos - er virkelig god.
Presis som bare det!


Spekemat og hjemmebakt flatbød.


Ossjøen - utsikt mot "sør" - som egentlig er østover.


Tingeling og Dolores


Tingeling etter en liten graveøkt i sanden.


Annemor  i gravemodus.

lørdag 12. juli 2014

Det gode livet på fjellet - del II

Det gode livet på fjellet - alt fra dagsturer, overnattingsturer, fiske, ekspedisjoner og vandringer med historisk sus til livet i og rundt hytta. En brukshytte av det reale slaget - solid og innrettet etter de aktivitetene som foregår der. Vi liker vannkjelen på parafinovnen, snorene til å henge våte klær på, sekker, kikkert og turutstyr. Vi sitter ikke til pynt, og hytta speiler det vi er opptatt av.
Det gode livet er morgenstund med kaffe foran peisen, en blid liten gutt som kommer for å spise sjokolademuffins og kose med damene. Det er kortspill om kvelden for store og små, etter en dag med ymse gjøremål. 
Jeg drar alltid med meg materialer og utstyr til ulike prosjekter, og får gjort litt innimellom. Vi har også spikkeprosjektet; "årets fantasidyr". Hva skal vi lage i år, mon tro?




Kos med Dolores på fanget og Annemor ved min side.


Turkameraten og Dolores.


Far og sønn med Annemor på fanget.
Ole forteller historier.


Tingeling elsker de myke dynene på fjellet.


Gråværsdag med regn i luften.


Fortsatt ligger snøflekkene på Kolsfet.








På farten mellom Storehytta og Veslehytta.


Tingeling får litt kos.


Tingeling ved uthuset.


Morgenstund og leik med Annemor.

Kortspill med Annemor som tilskuer.