SJELDENT BESØK I GRAUTHØLSVIKA
Sist sommer fikk vi et meget celebert besøk ved
Drolzhammerhytta i Grauthølsvika. Det var en stille sommerkveld i juli. Mannen
min tok seg en tur ut, men kom hastig inn igjen, for å fortelle at han hadde
sett noe merkelig ute i vika. Jeg grep mobilkameraet og ble med ut.
Ole trodde det kunne dreie seg om en bever; en svært sjelden gjest så høyt til
fjells. Vi så hodet på den, der den svømte rundt, i tillegg til noen kraftige
bevegelser i kjølvannet av den. Mørket var i ferd med å falle på, men jeg fikk
tatt noen uklare bilder i det den svømte
oppover forbi den lille holmen, som vi kaller «Patmos».
Vi mistet den
etterhvert av synet. Resten av kvelden gikk spekulasjonene høyt om hva dette
kunne være.
Dagen etter tok Ole båten og rodde over til «Patmos» for å
se om han kunne finne noen spor etter den fremmede gjesten.
Der fant han
uomtvistelige bevis på at en bever hadde vært på ferde. En bjørk var felt på
ekte «bever-vis», og flere andre var påbegynt.
Dette satte igang utforskertrangen hos oss, som først
forhørte oss med Ragna på Ean og deretter på butikken på Dagali. Ingen hadde
hørt om noen beverobservasjoner i
Ossjøen. Vi foretok noen ekspedisjoner oppover langs Lågen for å se etter flere
spor, men fant ingenting.
Noen uker etter, fikk vi nok en gang beverbesøk i vika. Vi
hadde speidet etter den hver eneste kveld, og plutselig var den der igjen. Vi
snek oss ut begge to, og la oss i skjul for å følge med.
Den satte seg
etterhvert på en stein på andre siden av vika. Der ble den sittende en god
stund, mens den vekselvis klødde seg og brukte frambeinet som en hånd for å
drikke vann.
Etter en god stund, la den rolig på svøm og forsvant nedover
Ossjøen. I noen stille loner langs Lågen
nedenfor Oset, fant vi noen dager seinere nye spor etter beverens
aktiviteter.
I september fikk vi vår foreløpig siste beveropplevelse. Har
man hatt sitt tilhold i mange år ved Ossjøen, kjenner man hver eneste stein og
formasjon.
Ole har vært der siden han
var gutt, og jeg har hatt gleden av å bli godt kjent med vakre Dagaliseterdalen
de siste 20 år. Dette er nok årsaken til at vi plutselig oppdaget en «stor
stein» vi aldri hadde sett før i vika rett ovenfor Rasch-hytta. Med kikkerten
kunne vi raskt konstatere fakta.
Der var den igjen – denne gang i rolige sysler langs
bredden. Hva den holdt på med er uvisst. Den satt rolig i vannkanten i lange
stunder, før den beveget seg oppover og nedover langs bredden. Etter noen timer
var den brått vekk.
Nå er vi spent på om den har klart den lange vinteren, eller
om den forlot området da frosten og vinteren kom for fullt. Vi kommer nok til å
følge spent med til sommeren.
Vi tror observasjonene våre er ganske sjeldne, for
beveren har ikke hatt fast tilhold på Hardangervidda på flere tusen år, i følge
Johannes Dahl:
"Beveren har i sin tid befolket Vidda over store
strekninger. Det vet vi av navnene som er overlevert. Bjordalen,
Bjornesfjorden, Bjoreia, alle i ca 1200 meters høyde.
Da beveren ikke kan leve uten skog, er disse navnene
samtidig et uomstøtelig bevis for at Vidda en gang i tiden har vært skogkledd.
Men hvor lenge er det siden skogen døde og beveren derfor måtte rømme? Ingen
vet det. Og vi får vel aldri vite det.
Det eneste sikre er at det var før historisk tid. Og
dette viser igjen at navnet "bjor" er eldre enn vår historie.
Er det tenkelig at språkforskerne kan tidfeste navnet,
og derved gi oss en antydning?"
Sitat fra:
"Drømmen om Vidda" av Johannes Dahl
Fortellinger om fiske og jakt på Hardangervidda
Johan Grundt Tanum, 1953
Angela Barco Barón og Ole Bjørkheim