Velkommen til kennel Tante Else

Denne bloggen handler om jakt, fiske, friluftsliv, og ikke minst, 4 strihårede dachser ved navn NORD J(D)CH NVCH Benkemyras ZL Dolores (født 2008), NORD J(D)CH NVCH Mirkagårdens Tingeling (født 2009), NJ(D)CH NVCH Tante Elses ED Annemor (født 2013) og Tante Elses SD Sang (født 2016).

tirsdag 31. august 2010

En liten historie om Step

Idag skal jeg fortelle en historie om "Step", irskesetteren til Johannes Dahl.
Step var en av de virkelig gode fuglebikkjene til Johannes Dahl, men fisk næret han den største avsky for.
Johannes Dahl skriver:
"Det var med den største ulyst han fulgte meg til stryken, og mens jeg sto og slengte, bare satt han der som en støtte, med en likeglad og fornærmet mine. I motsetning til mange hunder, viste han ikke den fjerneste interesse når jeg landet en storfisk. Han kjente jo teften av rype fra alle kanter, og visste fra ifjor hvor de lå.
Rett som det var så han bebreidende på meg. Kan du ikke gi deg med dette? Kan vi ikke gå i Heigeitelen?
Her kan jeg ikke bare meg for å fortelle en "hundehistorie". En dag hadde jeg satt fra meg stanga, fast og støtt og litt på skrå, mellom to steiner, mens jeg sto og stelte med en fortom. Best som det er får jeg se Step stå og lene seg mot stanga og bende på den med hele sin vekt. I det samme jeg ropte til ham, hørte jeg det krase i veden. Han hadde splintret rotskjøten.
Stø og alvorlig som bestandig sto han der, ytterlig stolt av sitt verk. Det måtte vel gå an å få slutt på denne motbydelige fiskingen! I all min ergrelse kunne jeg ikke la være å bøye meg dypt for hans intelligens."
Johannes Dahl, "Hardangervidda - Viddas eget liv". Tanum, 1944.

Angela og Daksi
(dette bildet må være minst 10 år gammelt)


Daksi (Gläfsebos Irka) derimot, var en hund etter fisk. Hun var med ut i båten og på turer. Hun fulgte snøret med blikket, og var veldig interessert i fisken. Entusiasmen var så stor innimellom, at det nesten ble los i båten. Hun sto i baugen, beina gikk uavbrutt, og det var som hun trodde at det var  hennes insats som drev båten framover.
I tillegg hadde hun flere ufrivillige bad, da iveren tok overhånd.
De to vi har nå er litt mer behersket når de er med på båttur, og elsker å sitte på fanget for å få litt utsikt. De planter seg på hvert sitt fang, og der sitter vi alle fire, og er nok etterhvert en lett gjenkjennelig ekvipasje på Ossjøen.


Ole og Tingeling
(sommer 2010)

mandag 30. august 2010

Årets første slipp


Idag tok vi en tur til Aasbraatan for å slippe Dolores med GPS-peiler for første gang. Vi slapp henne og satte oss ned på hver vår stubbe. Hun søkte rundt, men idag var det ikke dyr å finne. Etter en stund  koblet vi henne og skulle forflytte oss litt lenger opp i terrenget, men da støtte vi desverre på en flokk kuer på beite. Da var det bare å snu, for det er uaktuelt å slippe henne med en slik flokk i nærheten.
De har et stort beiteområde, som rekker fra Sigdal og ned til Krøderen, så egentlig er det sjelden vi pleier å møte på dem. Forhåpentligvis blir de snart hentet hjem.
Jeg husker en gang da Daksi fortsatt levde; Ole hadde vært på bukkejakt alene og skutt et dyr. Daksi og jeg skulle gå opp for å hjelpe til, og møtte selvfølgelig flokken med kuer. Da var det bare å komme seg over bekken med bikkja, og smyge seg forsiktig forbi.

Ikke den mest begivenhetsrike dagen idag altså, men det kommer mange dager og turer etter dette. Dessuten må vi venne oss til å bruke GPS'en og bikkjene må venne seg til å gå med senderen i "ryggsekk" på ryggen.

Men , masse kantareller fant vi på vei tilbake til bilen.
Idag våknet jeg til 3 varmegrader, og nyheten om snøfall på Haugastøl i går. På Hallingskarvet ligger snøen idag, men det gjorde den i slutten av august for 2 år siden også. Her hjemme ligger tåka over tjernet, men sola skinner for første gang på en stund. Det ser ut som vi får en fin høstdag, som må nyttes på en god måte.

Hallingskarvet, august 2008.
Jeg har tatt bildet på vei ned mot Skurdalen fra Dagaliåsen.

søndag 29. august 2010

Vannstand

Jeg er stadig nedom Ådalselva,  fordi både smådamene og jeg liker slike innlandselver. Tingeling drikker og Dolores bader. De siste dagene har vannet steget temmelig mye, og det får meg til å tenke på to ting; huttetu for vannstore bekker når små dachser skal slippes på jakt,
og; strømprisen går igrunnen aldri ned selv om det er mye nedbør. Men, ved lite nedbør derimot, da kommer overskriftene om dyrere strømpriser med en gang. Jeg er glad vi ikke er storforbrukere.

Vannstand for en liten stund siden
Buskaset til høyre er det samme på begge bildene.
Ved den gamle jernbanebrua mellom elva og Motjern pleier sivet å vokse høyt. I lange perioder går det ikke å komme verken ut eller inn med båt.

lørdag 28. august 2010

Peisen på fjellet.

Høsten er her, og med den kjøligere dager og netter. Regn har det kommet nok av i det siste, og her jeg sitter hjemme en lørdag morgen, kan jeg ikke hjelpe for at tankene mine går til morgenkaffen foran peisen på fjellet. Hvordan er det der oppe nå? Har lyngen begynt å bli rød og bjørka gulne?
For oss, er morgenstunden foran peisen reine høytidsstunden. Johannes Dahl har også sittet foran den samme peisen, og såmenn beskrevet besøket i en av sine bøker. Det var stor stas da vi oppdaget det. I hans siste bok "Drømmen om Vidda", beskriver han ferden oppover fra Dagali og inn til, ja nettopp, hytta vår. Dette må ha vært noen år etter krigen, og her er hva han skriver:
"Her inne har min venn Ivar Drolshammer slått seg ned. Der inne ligger husene, omgitt av bjørk, hard og kronglet. De er halvveis gjemt av løvhenget, tungt og fyldig, nå midt på  vakreste, solhete sommeren. En ser tydelig at den som har valgt stedet, er en som liker å være i fred.
Her står han på tunet mellom de lave, nette husene og gleder seg over alt han ser. Over det gråblå fjellet, som løfter seg over Kolsfettangen midt imot, over Lågen, som synger for ham natt og dag, over gras og vier, som grønnes og trives på tak og tun. Småfuglene kviter i bjørkene. Småfisken går og vaker i den blanke vika
og slår av og til et iltert kast etter en flue, så små beskjedne ringer sprer seg en kort stund får straks å synke igjen.
Da blir han minnet på at like utenfor - i Grjothølen - går storfisken, fet og fin. Han vet hvordan han skal ta den, han er flink fisker. Men  ikke grisk, han fisker ikke mer enn han spiser. Han fører ikke krig med fisken - han liker fred.
Så sitter jeg inne i den koselige stuen, omgitt av komfort, og med vennlige mennesker omkring meg. Hvor hyggelig er ikke spisekroken der borte i hjørnet! Hvor vakker peisen er! Den er ikke slik som min egen, men den ville sikkert ikke passe her."
("Drømmen om Vidda", Tanum forlag, 1953)



Fjellet har evighetens perspektiv over seg. Johannes Dahls beskrivelser er like gyldige idag. Jeg kjenner igjen hver eneste detalj, og humrer litt over "komforten" han skriver om. Standarden er fortsatt den samme, og slik vil vi ha det, men for langt de fleste er vel komfort forbundet med helt andre ting. Mange hytter i dag har en standard som langt overgår den standarden vi har på egen bolig.

Vår første dachs: Daksi (Gläfsebos Irka) kikker ut gjennom kjøkkendøra på fjellet.

fredag 27. august 2010

Godteri for store og små

Jeg er ikke av de som pleier å vinne, men idag vant jeg rødvin i vinlotteri på jobben. Da blir det godteri, ikke bare for små, men også for store, nå når helgefreden senker seg.
Damene vet når det er noe interessant i lommene mine, og nøyaktig i hvilken lomme det befinner seg. Små snuter er effektive, og Tingeling er så ivrig at hun nesten forsvinner inn i lomma.
Snart skjer det imidlertid noe som er enda bedre enn skogsturer i bånd og litt godteri. Snart skal de få slippe løs i skogen og virkelig få holde på med det de liker aller best.




torsdag 26. august 2010

Selskapsblærer

Idag har regnet plasket ned fra tidlig morgen til sein ettermiddag. Ingen av damene hadde lyst til å gå ut i dag tidlig, så de nøyde seg med å si ha det i entreen da jeg dro på jobb. Ingen hadde vært utenfor døra da jeg kom hjem, men er det snakk om å gå på tur, så er regnvær ingen hindring.
Begge kom stormende da de så regndress og gummistøvler, og sto klare ved gjerdet da jeg kom ut med båndene deres. Dolores er ikke av de som er glad i å bli tørket etter tur. Hun får anfall etter en omgang med håndkleet, springer rundt som en tulling, graver vilt på teppet og vrir seg som en orm. Tingeling tar det litt mer med fatning, men springer en liten runde i huset hun også.

Små opplevelser

Det meste kan bli en opplevelse, bare man har ører og øyne med seg. Detaljene er det hele, og på hver eneste tur, lang eller kort, er det noe å kikke på.
Igår krysset vi hovedveien ved Skårflågan, og gikk opp i skogen. Det går en gammel vei der, som smalner til sti oppover mot Høgåsen. Stien følger bekken, og til venstre for stien, ligger de gamle oppleggene for en skytebane som har vært der for lenge siden. Det meste har grodd igjen, men noe står igjen. Oppstablede steiner, som monumenter over menneskelig aktivitet.
For noen  dager siden, sto plutselig en rev oppe ved låven og kikket ned mot huset. Damene gikk fra konseptene, og det ble reine losen. Etterpå, på vei hjem fra tur langs den gamle jernbanelinjen som følger Ådalselva, hører vi det knake. Mellom jernbanelinja og elva, er det en liten myr og noen trær ytterst mot elvekanten. Der vandrer en  elgokse med stort gevir. Begge hundene værer, Tingeling litt mer interessert enn Dolores, men jeg vil ikke ha noen av dem hektet på elg, og gikk raskt videre.
Men, et flott syn, det var det.



Dolores ved bekken.

tirsdag 24. august 2010

Tur på Eggemoen

Et fint område for all slags trening, men dumme hundeiere som ikke har styring på bikkjene sine ødelegger turgleden.
Jeg er ikke på tur med Dolores og Tingeling for å hilse på alle hunder vi møter, og vil absolutt ikke bli belemret med løse bikkjer som folk ikke har kontroll på.
Det er helt greit at folk slipper bikkjene sine når det ikke er båndtvang, men da forventer jeg faktisk at de klarer å holde dem unna andres bikkjer.
Idag var det en dame på sykkel med løs engelsk setter. Det hun velger å gjøre når bikkja ikke hører, er å sykle fort videre, mens hun roper som besatt på bikkja.
Jeg jagde bikkja vekk. Jeg vil være i fred!

Sauetrening, del II

Igår var lille Tingeling på sauetrening for andre gang. Hun var veldig ivrig og nysgjerrig da vi ankom gården, og hilste på hunder og kikket på hesten med stor interesse. En saueflokk skulle flyttes inn i innhegningen, og da begynte hun å sprelle på armen min.
Første hund ut var en elghund, som hadde fått 2 støt forrige gang. Full stålos med en gang, og han klarte ikke helt bestemme seg om han skulle jage etter dem eller la det være. Tingeling satt på fanget mitt og fulgte nøye med på hva som skjedde.

Da det var hennes tur, ble hun veldig tafatt da hun ble påsatt halsbåndet og ført ut på jordet i line av instruktørene. Hun var ikke interessert i å jage sauene denne gangen heller, og holdt seg ved beina til instruktøren. Så da slapp hun å få elektrisk støt og kunne reise hjem med bevis for gjennomført og godkjent sauetrening.

mandag 23. august 2010

Høsten nærmer seg


Lønn i høstskrud.


Gode venner på tur


Ikke noen jakthund, men en fantastisk og entusiastisk turkamerat.

Den fjerne historien


Minnestein reist 1961.

Det gamle trekorset. Jeg vet ikke hvor lenge det har stått der.

Idag skal det handle om minnesteinen over et offer for Svartedauden. Et gammelt trekors og en minnestein står på stedet, når man reiser innover mot Ossjøen fra Dagali. Historien forteller at folk flyktet over fjellet fra Vestlandet, for å unnslippe Svartedauden. En av dem døde, og ble gravlagt på dette stedet.
Graven ble åpnet en gang, og det ble konstatert beinrester etter et ungt menneske.
Det sies også at en familie kom seg over fjellet, og bosatte seg langs Lågen, ovenfor Kolsfet. Vi har sett rester etter hustuften, der hvor Johannes Dahl beskriver det i en av sine bøker. Man kan tydelig se et gjengrodd, firkantet omriss i landskapet.
Jeg hadde et lite håp om at plassen skulle være tegnet inn på noen av de gamle kartene jeg fikk fra Statens Kartverk, for disse steinbuene har jo stått i århundrer, men det, gjorde det ikke.

søndag 22. august 2010

Dolores, Tingeling og Garmin på tur

Idag tok jeg med meg GPS'en på tur for å følge med på kartet. Ikke for å finne veien akkurat, for her er jeg lommekjent, men mest for å venne meg til å se kartet på denne måten. Det er jo litt morsomt å kikke på det, zoome ut og inn, og neste gang måle avstand og sette opp rute. Dette skal jo læres før vi kan sette igang med hund og sender.


Nede ved elva tok vi en pause. Dolores badet, jeg tuklet med GPS'en og Tingeling var ikke sein om å klatre opp på fanget mitt. Tror nok det er utsikten som lokker.

lørdag 21. august 2010

Gammelt og nytt

For et par dager siden kunne vi hente vår bestilte Garmin Astro DC40. Noe forvirret ankom vi heimen, etter en svært hastig handel, hvor vi knapt fikk svar på våre spørsmål av en travel selger.
Nå er vi såvidt igang med å gjøre oss kjent med, for oss, "den nye måten" å lese kart på.
En skjebnens ironi var det å motta bestilte papirkopier av gamle kart over "Dagalien Sogn" fra Statens Kartverk samme dag. De kartene, det eldste fra 1847, er jo nesten å regne for små kunstverk. De er så fine at jeg nesten har lyst til å ramme dem inn.

Hjemme igjen....


...etter å ha vært borte på besøk, er det alltid fint å sitte litt på trappa og skue utover sitt rike.

fredag 20. august 2010

Omsorgsfulle Tingeling

Både Dolores og Tingeling har sine spesialiteter, når det gjelder morsomme ting de holder på med. Dolores har en utrolig kroppsbeherskelse; hun går opp på bakbeina og slår i lufta med forlabbene som en andalusisk hest, gjør piruetter og åler seg langs gulvet når hun er i perlehumør (og det er hun nesten alltid). Tingeling lager huler av alle tekstiler hun finner, og forsvinner helt, bortsett fra en bitteliten snute og to årvåkne øyne som stikker frem. I tillegg driver hun med "frisering" av Dolores hele tiden. Jeg blir også "frisert" på armer og flette titt og ofte med samme teknikk. Da tygger hun seg oppover med fortennene så det knaser i tekstil og hår. Jeg tror det er en form for omsorg.

onsdag 18. august 2010

Fine jenter


Tingeling følger med


Oppmerksom Dolores


Tingeling


Dolores

Viken ved Pålsbufjorden

Idag skal jeg fortelle om en tur ned til Viken ved Pålsbufjorden. Den ble demmet ned for en del år siden, og bærer tydelig preg av det. Det er som å komme ned til et goldt steinlandskap, men kjempestore stubber etter felte furuer som fortsatt klamrer seg fast til steinene. Alt jordsmonn er vasket vekk.
Plassen var nok et paradis i sammenligning da Johannes Dahl kom dit i 1906. For de av dere som ikke har fulgt denne bloggen tidligere og lest om Johannes Dahl; han var major og friluftsmann på sin hals; fisket og jaktet på Hardangervidda i mange år, og har skrevet 2 bøker om sine opplevelser.
Idag et utdrag fra "Hardangervidda - Viddas eget liv". Han forteller om reisen den gang, på vei til Dagali, der han blir fraktet over Pålsbufjorden til Viken:

"Neste morgen fortsatte vi vestover Pålsbu og gikk iland ved Viken, som ligger der Lågen faller i Pålsbu.
Et herlig sted på overgangen fra skogen til fjellet kan en si. Det ligger idyllisk under den stupbratte Løstekulten med storslåtte omgivelser. Furuskogen går like inn til vollen, som svaler seg i Pålsbu. Det er lunt og fredelig herinne, og vika ligger speilblank, men en hører stadig brølet fra Gofarfossen borte i Lågen.
Langt borte i øst ser en Reinsjøfjellene, i lia midt imot en ligger gårdene Åsen og Ospedokken og speiler de grønne jordene dypt nede i Pålsbu.
Dengang var fisket i Pålsbu regnet for å være av de aller beste. Skogen omkring var full av vilt av alle slag. Jeg har ofte sagt til meg selv, at et herligere sted enn Viken, slik som det var dengang, kunne en neppe få, når en skulle leve helt som fri mann."


Utsikt fra Viken


Dette gamle huset er det eneste som står igjen

Døde røtter klamrer seg fortsatt til steinene

Goldt landskap


Gofarfossen

mandag 16. august 2010

Sauetrening

Idag har vi vært på sauetrening med Dolores og Tingeling. Dolores var avsted ifjor også, og måtte ha 2 støt med strøm. Hun begynte å lose og jage sauene med en gang. Etter to støt, ga hun seg, og da vi testet henne uka etter, var hun ikke interessert.
I år fikk vi vite at at NJFF råder folk til å teste unghunder etter et år, for å være på den sikre siden.
Dolores var ikke særlig tøff idag da saueflokken kom mot henne, så hun slapp å få støt. Og har nå et bevis for gjennomført kurs, som bør holde 2 år.
Lille Tingeling syntes sauene var kjempeskumle, og slapp støtet idag hun også. Neste uke blir hun testet igjen, og får forhåpentligvis sitt bevis hun også.
De små damene var lykkelige over å få komme tilbake til oss.

Prøving av jaktdekken

Igår prøvde vi jaktdekken til Garmin Astro peileren. Jeg synes den virker noe stiv, men den blir vel bedre når den blir brukt.
Tingeling virket overraskende uberørt, mens Dolores ble litt tafatt. Den tafattheten er garantert borte den dagen vi slipper henne i skogen med det nye utstyret på.
Det skal bli interessant å se hvordan dette fungerer i praksis.


Dolores får "ryggsekken" på.


Tingeling og Dolores.


Dolores - litt skeptisk??


Tingeling på kjøkkenet med utstyret på.

søndag 15. august 2010

4 Stemningsbilder

Jeg har mange planer og ideer. En av dem har vært å fotografere utsikten fra kjøkkenvinduet hver dag i et år, for virkelig å se natur og vær i endring. Det har foreløpig ikke blitt noe av, men her er 4 av de bildene jeg har tatt. Vi bor rett ved et tjern, og det gir oss mange fine opplevelser, både hva gjelder dyreliv og vær.




lørdag 14. august 2010

Ekspedisjon i solskinn og regn.


Sjögren 29, S1 - "Aperitif del Barco"

Igår øste regnet ned her hjemme, og vi hadde planlagt tur ned til båten for å ta mål til ny dørk. Vi har en båt som ikke er serieprodusert, men kun finnes i 2 mahogney-utgaver, og 3 i plast. Mats Sjögren, i sin tid seilmaker og regattaseiler, konstruerte båten for å få den akkurat slik han ville.
Sønnen til Mats Sjögren eier idag S1, vi er de stolte eiere av S2.
Det har imidlertid blitt litt lite sjøliv de 2 siste årene. Med ville og gærne dachsvalper, er det en utfordring, og noe vi alle må venne oss til.
På vei ned til båten, reiste vi innom Magasinet, som selger jakt og friluftsutstyr, for å se på Garmin Astro, GPS-peiler.
Vi kjøpte en Edén-peiler for 2 år siden, men har nå latt oss imponere over alle superlativer om Garmin Astro. Vårt største ankepunkt har vært størrelsen på halsbåndet med peilen. Vi synes den er for stor for små dachstisper.
Men, nå er vi de stolte eiere av en liten "ryggsekk" (jaktdekken for Garmin Astro) til å plassere peilen i, og er nummer 119 på liste for å få kjøpt peilen. Det later til at "alle" skal kjøpe seg GPS-peiler i år, men vi regner med å få den ganske snart.

Nede ved båten, kunne vi konstatere mye groing på propellen, og da var det bare en ting å gjøre. Jeg måtte uti for å skrape propell, og igår synes jeg vannet var kaldt!! Men, hadde jeg ikke gjort det nå, ville det blitt verre å bade om noen uker. Og det er noen år siden jeg begynte å bli nøye på badetemperaturen.





Tingeling ved sjøen. Trebåten i bakgrunnen er vår.


Dolores som liten valp på båttur.


Liten hund i stor båt.

fredag 13. august 2010

Dyreliv

På en fjelltur ifjor, fikk vi besøk av denne minken på leirplassen vår. Den var nysgjerrig som bare det, og dukket opp 3-4 meter fra oss. Fiskerognen på steinen ville den ikke spise, eller kanskje den ikke turde?
For noen år siden, så vi mink til stadighet. De svømte rundt i vika nedenfor hytta, men nå har vi følelsen av at det har blitt færre av dem.
Det begynner også å bli noen år siden vi observerte elg og rådyr nede i vika ved hytta. De pleide å komme i kveldingen for å drikke. På dager hvor vannet var klart, kunne vi også se spor etter elgen på bunnen av vannet.
Noen av oss har hatt nærkontakt med svømmende elg like ved båten på nattlige ekspedisjoner.