På hengende håret

Igår var det ikke gitt at det skulle bli noen tur i skogen. Jeg avsluttet arbeidsuka med en fryktelig hodepine, men karret meg opp lørdag morgen, slik at vi kunne komme oss avsted.
Som regel hjelper det med frisk luft, og igår ble den både frisk og kald.
Tingeling fikk førsteslippet, til Dolores' store sorg. Det ble uling og hyling i bilen, mens Tingeling sprang glad og lykkelig avsted.

Hun jobbet litt på en fot det ikke ble noe av, og vi beveget oss oppover i terrenget. Ole hadde blitt satt av, og hadde postert seg lenger opp i Aasbraatan. Et stykke oppi der, ble det plutselig fart i sakene, og Tingeling dro avsted, tydeligvis på fersk fot.
Rådyrene må ha gått forbi i nærheten av Ole, uten at han hadde sett dem, for Tingeling passerte i full los. Som vanlig gikk losen i samme retning, men gikk vest for Brennemyr, og svingte rett mot hovedveien. Jeg sto midt inni Aasbraatan, og hadde begynt å gå mot bilen, da jeg så at Tingeling hadde snudd ved veien.
Hun hadde fått tap ved den brede, islagte grøfta som følger veien, og det er vi veldig glade for. Da var det bare å sette seg på strengen igjen, og vente. Hun passerte Ole og var innom og hilste på han, før hun kom fint tilbake til meg.

Tingeling

Dolores

Så var det Dolores sin tur, og vi gikk over bekken før vi slapp henne. For en fart og for et søk hun hadde igår. Hun pløyde terrenget  raskt og effektivt, holdt god kontakt med oss og søkte ut på begge sider. Dagen var allerede på hell, og det var ikke mye fersk fot å finne - bortsett fra fugl.

Det virket som lukta slo ned, og hun hadde fugl i nesa flere ganger idet storfuglen lettet. Det blir det ikke mye los ut av, og da mørket begynte å komme, ga vi oss.

Mørket kommer, og det lille olja lynet som kan skimtes i mørket, er Dolores