I går gikk Annemor blodsporet jeg la fredag ettermiddag. Hun tok sportstarten veldig fint, gikk sikkert, men litt raskt. Sporet ble lagt i et terreng med mye rådyrtråkk og gamle liggegroper. Rådyrene krysser hovedveien rett ved, og jeg var spent på hvordan dette skulle gå. Hun gikk av blodsporet en gang, men tok sporet opp igjen med en gang jeg ga henne kommandoen. Sårleiet ringet hun, før hun stoppet opp og bjeffet på et eller annet foran oss.
Hun gikk videre, og rett etter kom en blid mann oss i møte. Han drev og lagde skigardstaurer midt i sporet vårt, og vi fikk oss en trivelig prat. Etter en stund ble Annemor litt utålmodig og ville videre, og hun gikk rett til sporslutten uten nøling.
Det ble egentlig en fin treningsøkt, hvor jeg fikk se at hun ikke mister konsentrasjonen, selv om det skjer uforutsette ting. Hun vet hva hun skal gjøre. Så er det opp til meg om jeg er flink nok til å lese henne, når det ikke er meg som har lagt sporet.
Så ble det tur med alle damene oppover i åsen på andre siden av hovedveien. Veien går bratt oppover, og jeg tenkte å følge den helt opp, for å orientere meg litt i området. Tingeling kom jo ned samme vei, den gangen losen dro rett avsted, og jeg fikk tak i henne ved hovedveien.
Jeg går der og nyter roen og stillheten. Fuglene kvitrer, hvitveisen blomstrer i store tepper og bekken klukker og renner i juvet ved veien. Plutselig blir idyllen brudt av brølende motordur; først langt unna, så åpenbart nærmere og nærmere. Jeg rekker å kaste meg opp i en bratt skråning, før en rallybil kommer rasende i en forferdelig fart. Han slenger forbi meg, uten å senke farten, og etterlater oss i en ugjennomtrengelig sky av støv fra veien.
Når støvet legger seg, snur jeg og begynner å gå nedover igjen, da jeg hører bilen på nytt. Denne gangen bråstopper han og ruller ned vinduet. Vi betrakter hverandre, som fra to forskjellige planeter, før han sier; "Det blir noe kjøring her". Jeg svarer at det visste jeg ikke, og hadde jeg visst det, ville jeg aldri gått der. Deretter raser han videre, og vi tar beina på nakken og kommer oss ned fortere enn svint.
Slutt på idyllen, og hjem til Ole, som drev og satte opp saltstein til rådyrene.
Huttetu for stemningsskifte, men damene var heldigvis helt uberørte, og koste seg med hver sin tørrfisk.
Rolig morgenstund med kos på fanget, før Annemor setter i gang
med rampestrekene.
Ole setter opp saltstein.
Tingeling vil ha mer tørrfisk.
Så ble det kveld for en aktiv dame.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar