Blodspor i går, og først ut var Annemor. Hun har bare gått et spor før i år, og ble så glad at hun klynket da hun så sporselen. Hun undersøkte sporstarten nøye, og tok sporet med en gang. Hun gikk sikkert og spornøye, men fant et ferskspor, hun måtte sjekke ut. Da jeg ga henne kommandoen "gå spor", gikk hun tilbake og tok opp sporet igjen. Der sporet krysser stier og tråkk, velger hun ikke stien, men holder seg trofast til sporet. Vinkler og blodopphold ble effektivt utredet og løst, og det var en fryd å gå bak den vesle flinke jenta.
Så var det Dolores sin tur. Hun er jo suverent seg selv på alle måter, og har ikke alltid vist den store interessen for blodsporet, etter at hun har blitt mer og mer erfaren jakthund. Derfor er det lenge siden jeg har lagt spor for henne.
I går var entusiasmen på topp, og hun gikk kjempefint fra start til sporslutt. Hun markerte sårleiet, og passerte til og med et feiemerke med oppspark. Hun har alltid vært en effektiv sporfinner, og tar gjerne overværet for å skaffe seg oversikt.
Begge to elsker sporslutten og rådyrkløven, og får alltid kose seg en stund med den, før vi bytter likt mot pølse.
Og hjemme ventet en forsmådd Tingeling, som gjerne skulle vært med og gått spor. Hun fikk lukte og smake litt på rådyrkløven, hun også.
Klar for sporlegging.
Sporslutt.
Da jeg kom hjem fra sporlegging, var det tre så damer, som
undersøkte gummistøvlene mine nøye.
Ingen bønn her; Tingeling krever kveldsmaten sin.
Annemor ved sporslutt.
På vei tilbake til bilen. Annemor vil stoppe for å spise på
kløven hele veien.
Dolores nyter en god rådyrkløv ved sporslutt.
Dolores på vei mot sporslutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar