Lørdag ettermiddag la jeg to blodspor for Annemor og Tingeling, og lille Sang fikk følge forberedelsene sammen med de andre. Blodet var han svært interesssert i, og han lærer mye av de andres entusiasme.
Annemor fikk starte på det blodsporet som lå i tørr snauhogst, og gikk så suverent at jeg nesten ble rørt. Det første strekket før vinkel, gikk hun litt på siden av sporet, på grunn av vind fra siden, men etter det gikk hun på strengen hele veien. Ingen nøling verken ved blodopphold eller vinkler, så knusktørr mark har åpenbart ingen betydning når vilje og evne er til stede.
Tingeling startet på sitt spor med viltkjenning, og var helt ute å kjøre fra første sprett i lyngen. Jeg tok henne tilbake tre ganger, men måtte til slutt ta henne forbi det kritiske punktet og plante nesa hennes ned på en blodflekkete stokk, før hun tok sporet og gikk suverent til sporslutt. Vel rask i farta, men, med en slik start, får jeg vel være fornøyd.
Så ble det tur på alle fire etterpå, før vi reiste hjem til frokost.
På ettermiddagen la jeg et 20 meter langt spor til lille Sang. Sporselen er altfor stor, så han fikk gå med halsbånd og line. Han snuste seg med høye sniffelyder fra bloddråpe til bloddråpe, og ville spise opp blodet underveis. Da han kom til sporslutten, tok han først kløven, men slapp den igjen. På vei opp til huset, sprang han stolt i forveien med kløven i munnen, og fikk ligge på plenen og kose seg med den en stund, før jeg byttet den ut med en pølsebit.
I kveldingen satt Annemor i vinduskarmen på stua, og kikket ut. Plutselig gikk hun fullstendig bananas og alle de andre styrtet til og bjeffet som gale. Ole gikk ut for å se hva det var. Da han gikk ned mot tjernet, smatt en liten hareunge ut bak ryggen hans og sprang i full fart oppover og forbi syrinbusken ved huset. Han merket ingenting, mens jeg fikk gleden av å se den søte lille ungen.
Noen bilder av Sang og hans første blodspor.
Annemor.
Tingeling.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar