En fantastisk tirsdag

For en strålende dag vi fikk igår. Damene og jeg koste oss på tur i 9 minus, strålende sol og steinhardt skareføre. Vi gikk på jordene, rundt hele Svendsrudtjern og Grønvoldstjerrn. Vi kikket på reveåte og rådyrspor, og sveipet nedom kanalen som går til Døvlengen fra Grønvoldstjern.
Noen kråker passerte over hodene våre, og alt var stille og fredelig. Da vi vendte snutene hjemover, varmet solen oss i ansiktet hele veien tilbake.

Solen bryter gjennom over Svendsrudtjern.

Er dette et skjærereir, eller er det noe helt annet?

Jeg er usikker, og får vel sjekke om det blir noe liv der til våren.

Smådamer på skareføre.

Tre favorittdamer.

Vikerfjell i det fjerne.

Ved nordenden av Grønvoldstjern.

Kanalen mot Døvlengen.

Her har vi gått på ski tidligere år. Det hadde jeg ikke våget i år.

Skareføre og minusgrader

Skaren bar oss alle fire i går.

Fint å kunne gå over alt.

Utsikt mot tjernet, fra det øvre juletrefeltet.

Det siste  plantefeltet - 4 år gammelt.

Mere snø i dumpa på midten, men trærne vokser også langsommere der,

på grunn av at fuktigheten blir liggende der.

Samstemte damer.

Etter en halv time med graving oppe i juletrefeltet, 

måtte alle samtidig.

Endelig - barmark på linja igjen.

Utsikt fra solsiden mot "måsåsiden" Vestre Ådal.

Om rovdyrromantikk og den harde virkelighet.

Igår ble det felt to gauper på Ringnes i Krødsherad kommune, nabokommunen til Sigdal og vår kjære Aasbraatan. To døde hjorter ble funnet, og rett etter ble det full los på hundene i jaktlaget.
Jeg undrer meg over hvor mange gauper det egentlig er i området, når det gikk så raskt for seg å felle to stykker.
Mangt og mye har skjedd med folks holdning til rovdyrene. Jo lengre folk fjerner seg fra natur og opprinnelse, jo mere romatiske blir de i forhold til bjørn, ulv og gaupe. I en del folks fantasi blir de til mytiske og fantastiske skapninger, fjernt fra det faktum at de, blant annet, er kaldblodige lystmordere, kun styrt av instinkt. Det er realiteten, og det har folk gjennom tidene virkelig fått føle på kroppen.

Idag sakser jeg en historie om bjørneskyttere fra Krødsherad.

Gammelt bilde - ukjent fotograf.

"I de store skogstrekninger som tilhører Krødsherad har i alle tider mange slags rovdyr hatt sitt tilholdsted og gjort skade på bufeet til folket i bygden. Som følge herav måtte folket opta kampen mot disse rovdyr, og de som i den siste tid er omtalt som dyktige og djerve bjørneskyttere er følgende:

En mann Hans Amundssønn, født i Hallingdal omkring år 1700, kom i ung alder som tjenestegutt til Ringnes i Krødsherad. Han blev gift der, og de bodde senere på en plass tilhørende Ringnes, og drev vesentlig med jakt og fiskeri. Hans var en flink jeger efter alle slags villdyr, men i særdeleshet efter bjørn, og felte mange av dem, ca. 50 stykker i bygdens skoger. Han døde omkring år 1780 og er stamfar til den nuværende Sortebergslekt i Krødsherad.

En efterkommer i 4de slektledd av foran nevnte som også hette Hans Amundssønn var født på Sortebergmoen omkring år 1817, og bodde senere på Moviken i Krødsherad. Denne Hans var også en flink jeger efter villdyr, og felte 21 bjørne hvorav beinskallene blev ophengt på stabursveggen i Moviken som bevis for at der bodde en bjørneskytter. Han døde omkring år 1890, og der i bygden er mange fortellinger om disse 2 menn som ofte hadde en hård kamp med rovdyrene.

Asle Skola var bjørnejeger og skjøt flere bjørne i Krødsherad. Likedan Asle Bratterud skjøt mange bjørne. Disse 4 foran nevnte bjørnejegere har tilsammen avlivet henved 100 stykker av disse skogens konger, som er et anseelig tall av sådanne kjempedyr. De har også skutt mange andre slags rovdyr såsom: Ulv, gaupe, jerv og rev, som det var en stor mengde av før i tidene.

I Krødsherad har vært flere som leilighetsvis har skutt bjørne og andre rovdyr, men de nevnte har drevet denne jakt som en inntektskilde til sitt daglige behov. Dette har vært til stor gavn for utryddelsen av disse skadedyr som ødelagde en stor del av bufeet til folket i bygdene.

I 1850-årene blev av det offentlige utdelt premier til dem som hadde skutt rovdyr, og i Buskerud amt blev hvert år skutt mange av alle de nevnte rovdyr, så mange fikk belønning derfor. I 1860-årene blev også utdelt premier til dem som hadde skutt rovdyr, og mange fikk belønning. Ifølge fortellinger derom, så var det for ca. 100 år siden flere jegere som hver hadde skutt ca. 50 bjørne og mange av de andre rovdyr. Det har nu i en lengere tid vært premier (skuddpenge) for alle slags rovdyr, også rovfugle, og dette har bidratt til utryddelse.

I Krødsherad burde reises en bautastein for de 4 omtalte villdyrsjegere og muligens flere sådanne der i bygden. Deres navne bør innhugges i steinen, og en folkets takk til dem for den iver og kamp som de førte mot rovdyrene, og seiren de vant over dem. Disse menn har utført et verdifullt arbeide for folket og kreaturene i bygden."

Tilrettelagt av: Knut Egil Kvarving

Kilde: Hallingdalens HistorieII

Fra dypsnø til asfalt og godlukt av rådyr

Da jeg skulle slippe ut Annemor i dag tidlig, fløy spurvehauken rundt syrinbusken og forsvant. På fóringsplassen ahr det vært lite småfugl idag, så de har nok blitt skremt. Jeg håper den ikke har tatt Tyrkerduen vår. 

Idag kom vi oss gjennom snøen gjennom skogen og opp på Valderstømoen. Innimellom er det veldig mye snø, og jeg ville hjelpe damene og gå foran - men, nei takk, det skulle de ikke ha noe av.

Vi gikk på flere ferske spor av rådyr idag, og det siste var et kryssespor på Gamleveien og ut mot hovedveien. Damene bråstoppet plutselig og tok været. Deretter ville de ut i dypsnøen. Losen gikk for fullt, ved to av dem. Den tredje er jo tross alt ettersøkshund, og loser ikke i bånd :) , men du verden som det gikk unna i snøen.

Dolores på været i brøytefonna.

Vårløsning i februar.

Noen meter på bar asfalt, men vi liker oss best i skogen.

Flere spor av rådyr.

Slapseføre, "gravehunder" og travle dager

Lørdag kveld etter noen hektiske dager med jobb og møter til langt på kveld. Det kjennes på kroppen, og skallebanken pleier å lure i bakgrunnen etter slitsomme dager. Etter et glass vin i går kveld, kom migrenen, og da var det bare å kaste inn håndkleet. 

Igår ble det bare en halvtimes graveøkt i hundegården, så et par timers tur i slapseføre med damene i dag gjorde godt for både damene og meg. Vi tok turen oppom utsiktsposten  vår, og der hadde elgen vært. I skogkrullen mot Hen-jordet hadde rådyrene hatt sitt tilhold, for der var det fullt av spor, ligge- og gravegroper. Svært ivrige damer, selvfølgelig.

Vi begynte jo å fóre med kornavrens her om dagen, men foreløpig har ikke rådyrene oppdaget det. Det er litt i seineste laget å begynne, men det har jo både vært mildt og lite snø hittil. De dukker nok opp etterhvert.

Graveøkt i hundegården.

Annemor.

Fra utsiktsposten.

Når jaktlysten tar overhånd

Idag ble det høylydt konsert fra damene, da jeg gikk inn i skogen bak uthuset for å finne noen spikke-emner. De trodde vi skulle på tur. Dolores ulte, Annemor bjeffet og Tingeling gjorde begge deler.

Rådyrene har vært der de siste dagene, og gravd etter mat og laget liggeplasser. Ole reiste sporenstreks på Felleskjøpet og kjøpte kornavrens, for mose og råtten bark er ikke det mest næringsrike.

Gleden var stor da jeg kom tilbake, og de fikk bli med meg på tur. Dolores insisterte på at vi skulle ta samme rute som i går, og hadde store forhåpninger om en tur innom reveåtet.

Det styrte vi utenom og gikk til Grønvoldstjern i stedet. Annemor og jeg så tre rådyr i nordenden av tjernet, mens de to andre gravde.

Alle tre var i et voldsomt jakthumør idag, og skulle følge spor både over og under bakken. 

Rådyrene har vært på ferde rett borte ved myra.

Graving i sivet ved Grønvoldstjern.

Mor og datter gravde som besatt rett ved syrinbusken da vi kom hjem igjen, 

mens Tingeling helst ville sitte på fanget.

På jakt langs jordene.

En runde langs jordene rundt Svendsrudtjern i går. Det var så glatt, at eneste mulighet for å holde seg på beina, var skitraseen og oppkjørt traktorspor på jordene. Damene var helt ville fra første stund i går, og da vi kom ned på jordet, var de helt ville. Etter en tur nedom Svendsrudtjern, tok de målbevisst retning og dro så kraftig, at jeg virkelig måtte bruke krefter for å holde igjen.

Det viste seg at de hadde teften av et reveåte i form av et rådyr og muligens en elgkalv. Stor entusiasme selvsagt, og nesten umulig å få dem videre.

Solen bryter nesten gjennom.

Utsikt mot sør fra Svendsrudtjern.

Her trampet jeg rett gjennom råtten is langs nordenden av Svendsrudtjern.

Den dype renna ut mot elva og utløpet fra bekken som kommer fra åsen

er enda skumlere.

Annemor smaker litt på vannet.

Tingeling, med mor og datter i bakgrunnen.

En liten prat. Dolores følger oppmerksomt med.

Damene undersøker åtet.

Ikke rart vi ikke har sett noe til reven i det siste.

"Vaktbua" ved reveåtet.

Familiebesøk, mildvær og firbeinte vertinner.

Lyset er på vei tilbake og vinteren er her fortsatt, selv om vi har en spesiell utgave av den i år. Mildværet kom for noen dager siden, og med den holka. På 90-tallet hadde vi en del vintre med vekselvis kaldt og varmt vær. I perioder var det så glatt at vi måtte ut på jordene for å komme oss velberget fra parkerte biler ved postkassene og i hus.
I helgen har vi hatt koselig besøk av tvillingbroren og lillesøsteren min, og damene har vært travle vertinner. De elsker besøk, og er med hele veien.

Ole, tvillingbror Terje og søster Benedicte

Tingeling koser seg på fanget til søster Benedicte

Igår tok vi runden rundt Pålerudbyen på isholka. Idag tror jeg vi holder oss på restene av skitraseen på jordene. Akkurat nå er Annemor ute og bjeffer som besatt på et eller annet. Jeg skal slipe opp 16 spikkekniver til det skal lages pilkestikker med en gjeng elever. Det ser imidlertid virkelig mørkt ut for bruken av dem denne vinteren.
Vinterferien nærmer seg, og med den Jakt, Fiske og Friluftsmesse på Telenor Arena. Jeg håper vi får tid til å gjennomføre planen om å bringe medbragt rev for å lære riktig flåing på messen.
Løpetidene begynner å ebbe ut for denne gang. Dolores sturer nesten litt om dagen, så de to andre tyr til hverandre. Riktignok er Annemor innimellom så intens at til og med Tingeling synes det blir litt i meste laget. Hun regelrett ruller seg oppå Tingeling og knuselsker henne.

Annemor knuselsker Tingeling