I går kom vi hjem, lykkelige og glade over Annemors resultat på blodsporprøven. Utover kvelden begynte Dolores å sture, og ble etterhvert ganske tuslete. Den ene analkjertelen hennes hadde begynt å hovne opp, og hun hadde det ikke godt.
Natten forløp rolig, men litt før kl. 6 i dag tidlig, fikk hun blødninger og hadde ordentlig vondt. Vi endte opp på veterinærvakten utpå formiddagen, og der ble vi en 3-4 timers tid. Den ene kjertelen hadde sprukket, og hun måtte bedøves før behandling.
Deretter måtte vi vente til hun våknet av seg selv, for at den andre medisnen hun hadde fått, ikke skulle miste effekt.
Stakkars liten - der satt vi da - hun på en liten madrass og jeg på gulvet. Og jeg fikk tid til å fundere over mangt og mye. Hun har ikke vist noen tegn til at noe slikt skulle være i gjære, og veterinæren sa at vi ikke hadde noe å bebreide oss selv. Slikt kan plutselig oppstå, og det er ikke alltid like lett å vite årsaken.
Hjemme ventet velkomstkomiteen, men etter å ha snust litt på henne, har de vært riktig så snille og hensynsfulle. Det er egentlig ganske utrolig hvordan de instinktivt forstår at hun skal få være i fred.
Nå venter rekonvalesens og antibiotikakur for en liten pjusk, og en saftig regning på oss. Det er godt vi har forsikring, men uansett; vi betaler hver krone med glede, så lenge Dolores blir frisk og glad igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar