Vrengte ører

Dachser har en bemerkelsesverdig evne til å vrenge ørene sine. Dolores har et par ører som hun klarer å vri slik at de ser ut som små rosetter. Forøvrig er humøret upåklagelig på begge to om dagen, og da hører en liten brytekamp med. Denne gangen i kassen til Dolores.

Komme hjem...

fra tur med de små damene mine, fra denne kanten, gjør at jeg alltid må stoppe opp litt ekstra å titte. Jeg liker det grønne, overgrodde utsynet og glimt av hus og hjem. Dolores og Tingeling vil vel aller helst videre for å ta en liten sving nedom tjernet. De vet akkurat hvor rådyrene går ned for å drikke.

Fiskelykke

Noen ganger stemmer alt og fisken biter villig. Andre ganger lar ikke engang hundene seg imponere. To bilder fra fjorårets fisketurer.

Idag skal jeg fortelle en fiskehistorie til fra Johannes Dahls beretninger fra Hardangervidda. Det skal handle om Knut hestegjeter, som gjetet hester i Geitvassdalen i mange år. Hestene ble samlet på Haugan i Sigdal, og han tok dem hele den lange veien til beitet i Geitvassdalen. 5 døgn tok turen.
Knut hestegjeter hadde sin helt særegne teknikk da han fisket med stang. Her fra en fisketur med Johannes og Knut:
"Siden vi gikk på hver vår side av elva og ofte kom til å fiske i samme høl, fikk jeg god anledning til å studere hans metoder. Med det samme fisken bet - det var ikke lenge mellom hver gang - slo han kraftig til, og det sto fast, som om han hadde tak i "Gamle Norge".
Men Knut tok spenntak og brøt på, så fisken måtte oppover, enten den ville eller ei. I vasskorpen ble den så tung at det var så vidt han greide å få den halvt over vannet. Dette var den kritiske stund. Fisken slo og basket, så kulpen skummet i vid omkrets, og Knut brøt og bendte av all sin makt for å få den ut av vannet og få sleng på den.
Elvekanten var for bratt og storsteinete til å dra den på land. Var ikke holdet riktig bomfast, måtte det jo ryke, og jeg så mange som slo seg løs. Engang sto han igjen med den svære kroken helt rettet ut.
Som tilskuer var det ikke mulig for meg å føle noen ergrelse på Knuts vegne. Skuespillet virket nærmest komisk, særlig på grunn av den likeglade ro Knut tok motgangen med. Hver gang han mistet en, smilte han i skjegget, satte på ny mark og slengte uti igjen, som om ingenting var hendt.
Men hver gang han fikk en på land, hørte jeg en kneggende, halvt overmodig latter, mens han dengte den mot en stein."

Tingeling og Dolores med rådyrkløv

Igår ettermiddag la jeg blodspor til Dolores og Tingeling. Begge gikk sine spor idag tidlig. Det gikk bra, og Tingeling imponerte særlig idag. Hun gikk fint, og tok blodoppholdet i vinkel veldig bra på tørr mose. Etter siste vinkel gikk hun på ferskspor og begynte å lose. Jeg korrigerte bjeffingen, tok henne tilbake og ga henne kommandoen hun kjenner. Da tok hun opp sporet, og gikk rett til sporslutt. Og Angela ble stolt og imponert over den vesle jenta.

"Ut å stjæle sokker"

Gläfsebos Irka - en gang til...

....denne gangen var vi på tur til Ryltesteinsbrotet med utsikt til Øvre Grottjørn. Dette begynner å bli noen år siden.
Nå er det nye turer med nye dachser, men Irka (Daksi) glemmer vi aldri.

På tur blant skulpturene på Kistefos-museet

En fiskehistorie fra Hardangervidda

Johannes Dahl skriver om Rud, den gamle fiskeren som lå i steinbu ved Geitsjøen og fisket for Tore Viersjorden. Rud var fra Ringerike, og innleid ekspertise fra fiske i Steinsfjorden.
"Bua var skrøpelig og gisten, men det ble sagt at der aldri manglet sprit, så det hjalp vel på."
Johannes dahl forteller videre at han en dag bestemte seg for å jage i hallet nord for Geitsjøen, og trengte båt for å komme seg over Geitsjøen, og traff Rud hjemme.
"Bua er sjelden i sitt slag. I sydhellingen av en bar haug tett ved sjøen ligger en kjempestor stein. Engang i fordums har en jøtul kløvet ut en bit av den, så den har fått et vinkelrett innsnitt med loddrette sider. De danner de to veggene av bua. De andre to er muret av fin. flat stein. De murete veggene er lavere enn steinen, så der er ingen mønsås, som alminnelig på frittstående buer, men et skråtak.
Det var hyggelig derinne med frisk briskevarme på peisen i det ene hjørnet. Alt derinne var tilsotet av røyken fra varmen gjennom århundrer.
Jeg ble vel mottatt og traktert med 96% sprit, blandet med vann fra Geitsjøen. Det smakte ikke godt.
Jo, jeg skulle gjerne få låne båten, men den måtte først tømmes, jeg fikk bli med ned. Ikke uten stolthet viste så Rud meg morgenens fangst. Prammen var dørg full av fisk. Geitsjøfisken var omtrent 3/4 kilo i gjennomsnitt. Etter antallet av fisk dømte Rud fangsten til å være 300 kilo.
Er det slik ofte, sa jeg, har nok Tore vært heldig med fisker iår. Rud tok smigeren med et lunt grin, og foreslo at vi skulle gå inn og ta oss en kopp kaffe - med litt sprit i, mens guttene tømte båten.
Den siste blandingen smakte bedre enn den første."
Fra Johannes Dahl: "Hardangervidda - Viddas eget liv"




Fjell-landskap på Hardangervidda.

Sommerstemning

Sommerferien står for døren. Alle de fine dagene og mulighetene ligger foran oss. Jeg er av dem som ikke har behov for tettpakket program og masse reising til fjern og nær. Det er jo fantastisk i Norge om sommeren. Fjellet og sjøen venter; for ikke å snakke om de lange lyse kveldene.

"Sivhøner og bade-engler"

Pust i bakken....

....for noen, mens andre er fulle av energi.

3 små tasser

Birk, Tingeling og Dolores tar en prat gjennom gjerdet. Bildet ble tatt i fjor da vi hadde besøk av denne lille gutten.

Tenåring Tingeling trasser, del II

Nede ved den faste drikkeplassen i Ådalselva, har fiskerne satt opp greiner til å sette fiskestengene sine i. Idag støkte vi opp noen ender som lå i sivet rett ved. Vinden hadde blåst et tre overende på den gamle jernbanetraseen. Både Dolores og Tingeling legger merke til hver eneste ting som forandrer seg fra gang til gang. Da den rustne kjelen hadde blitt hengt opp i et tre av en annen turgjenger, var det helt tydelig at dette ble observert av begge to. Fotografisk hukommelse, kalles det hos oss mennesker.

Snart midtsommer

Dolores og Tingeling på trappen.

..og jeg er like forundret hvert år over hvor fort tiden går. Midtsommer - da snur solen samtidig som ferien er nært forestående. Den lyseste tiden har vi snart bak oss, og jeg er opptatt av å nyte denne tiden. Våren er jo nesten den mest fantastiske tiden; alt våkner til liv igjen og dagene blir lengre og lengre. De små jentene flytter ut på trappen, og tilbringer dagene der ute. Full kontroll på alt som skjer, på oss som kommer og går, i tillegg til alle de spennende luktene.
Og om ikke alt for lenge, er høsten og jakttiden her igjen.


Dolores 6 måneder på sin første jakttur med peiler.

Gläfsebos Irka og kullsøster Ida

Glãfsebos Ida ble stamtiken i kennel Sönnaröna i Sverige, og finnes på stamtavlen til vår Tingeling. Det er en liten kuriositet, som vi oppdaget da vi studerte stamtavler før kjøp av dachs nummer 2 i fjor. Da får vi på en måte litt av Daksis linjer, selv om hun aldri fikk valper.

Gläfsebos Irka, alias Daksi

Vår første dachs, som ble presentert i starten av denne bloggen, var fantastisk på alle mulige måter. Vi tenker ofte på henne med glede og vemod. Hun jaktet til hun nesten var 15 år gammel. Historien jeg skal fortelle idag, handler om Daksi som 13-åring.
Ole og Daksi hadde vært på jakt. På vei tilbake til bilen, tok hun ut dyr på nytt, og forsvant. Ole ventet og ventet, men la tilslutt igjen jakken sin og reiste hjem.
Jeg var på jobb i Oslo da Ole ringte for å fortelle hva som hadde skjedd. Da ble det full utrykning, først fra Oslo til Hønefoss for å plukke opp Ole, deretter til Sigdal for å lete etter Daksi. Vi ankom Sigdal i 1-tiden på natten i 18 kuldegrader. Det hadde kommet noe snø, så vi kunne følge sporene hennes. Hun hadde vært innom et uthus på en gård for å hvile seg. Langt om lenge, hørte vi losen gikk nedi et skogholt. Det var ingen tvil om at det var Daksis røst vi hørte, og hun var i full sving med en harelos, ca kl. 05 om morgenen.
Ole måtte fange henne, for denne dachsen var en slik type som nesten måtte fanges med nett. Da gikk luften imidlertid fort ut av henne, så før vi nådde bilen, måtte hun nesten bæres. Humøret kom seg etter litt sjokolade i bilen på vei hjem.
Deretter - omtrent et par døgn rett ut på sofaen for den vesle jenta.

Det gamle røykeriet på fjellet

Tørking av saltet fisk før røyking.

Ole sanker ved til røykovnen.

Røykeovnen og røykekassen.
Det gamle røykeriet behøver litt vedlikehold, men fungerer fortsatt. Det er vel 60-70 år gammelt, og ble bygget av Ivar Drolzhammer, som fikk hytta bygget i 1936-37.

En liten suss på kinnet.

Vi besøker Høljabu i påsken

På vei mot Høljabu kan man skimte helårsbrua mot Rauhelleren i det fjerne.



Vel framme på Høljabu påsken 2005. Hytta ser nok ganske annerledes ut nå, enn på Johannes Dahls tid. Vi hedrer en ekte fjellets mann med en skål og en knert fra medbragt lommelerke.

Dagens hundebilde

Tingeling (til høyre) terger Dolores, som er opptatt med viktigere sysler.

På Høljabu

"Det var ikke noe palass vi hadde her inne ved Høljastryken. Men det passet oss godt. Vi var unge og sterke. Ingen av oss ville være "turister" og ha alt tilrettelagt. Vi ville leve Viddas eget liv, og ta den gleden vi kunne skaffe oss selv ved slit og savn.
Og jeg kan si for meg selv iallfall, at det var nettopp slik og ikke annerledes, jeg ville ha det."
Fra "Hardangervidda - Viddas eget liv"

Vi har, som sagt, selv vært på Høljabu, og sett den vesle, unnselige bua. Den ligger på en lav rabbe, kun et par meter over Lågen. Høljabu er en eldgammel fiskeplass, og tidligere har det ligget en steinbu der. Vi gikk til Høljabu på ski en påske for noen år siden, og skålte for Johannes Dahl i hytteveggen. Selvsagt foreviget vi øyeblikket, og bildet vil bli lagt ut når jeg har funnet det frem fra "fjernarkivet".

Tingeling på sin første utstilling

Tingeling har vært på sin første utstilling idag, i regi av Glåmdal og Romerike Dachshundklubb.
Tingeling stilte i juniorklasse og fikk 1 kval. 1 konk., og fine kritikker.
Dommer: Ulf Wall.
Vi er kjempestolte av lille Tingeling, som oppførte seg veldig bra, og gikk fint i ringen.

Dolores på ordinær blodsporprøve

I går stilte Dolores på ordinær blodsporprøve i regi av Glåmdal og Romerike Dachshundklubb.
22 hunder stilte til prøve i et forferdelig regnvær. Det hadde regnet hele natten, og fortsatte mer eller mindre hele lørdagen. Det ble snakket om 120 mm nedbør siste døgn, så vått; dét var det.
Dolores var en av 4 hunder som fikk 1.premie under svært vanskelige forhold.
Dommeren sa hun tok "svømmeknappen" i tillegg til 1.premien. Vi vasset rundt i små elver og groper fulle av vann, men Dolores jobbet iherdig. Vi er selvsagt veldig stolte.

Motto for dagen (og forøvrig alle andre dager): "Ut på tur, aldri sur"

1 hund fikk 2.premie, 2 fikk 3. premie, og resten (15 ekvipasjer) fikk 0.premie. Selv langbeinte hunder fikk problemer i det dårlige været.

Peiskos på fjellet

Et par nostalgiske bilder fra kos foran peisen på fjellet. Forøvrig en peis, som er utførlig beskrevet i den andre boken til Johannes Dahl fra Hardangangervidda. Den historien kommer seinere.

Tenåring Tingeling trasser

Veien videre til Høljabu

"Fra Lågliberget følger stien i flatt lende stranda av Lågen en halvtimes tid, til en kommer til Ræpehølan, en foss, som en hører duren av helt ned til setra. Her ved fossen tar stien opp fra elva og begynner å stige.
Fra rabbe til rabbe, høyere og høyere og så langt mot øst at en synes dette må bære galt avsted. det blir brattere og brattere, sekken klemmer og skjærer over skuldrene. Jeg er sliten, det er langt fra Nygard og hit. Jeg griper meg i at et utvalg av Ola Liveruds sterkeste og beste uttrykk glir over mine lepper, når jeg ser neste opplegget på en ennå høyere rabbe foran meg. Hva skal det være til å krkabbe slik til værs?
Og gjøre slik en krok? kan jeg ikke gå bent til Høljabu?
den som lar seg friste til å gå bent, vil angre det. Århundrers erfaring har pekt ut den beste veien. Er oppleggene klare, kan en være trygg. Den som forlater dem, kommer oppi vasshøl og ur. Det lønner seg her å følge den veien, som fedrene har vist."

Vi vet at Johannes Dahl har rett, for vi har selv gått den samme ruten ved å følge beskrivelsen i sitatet ovenfor. Steinoppleggene som ble stablet opp, ligger der fortsatt og viser veien.
Til Høljabu har vi også gått vinterstid, fra hytta ved Ossjøen, ikke langt fra Åan turisthytte (Ean, sier vi).

Nysgjerrige? Vi??

Lågliberget

"I den første tiden jeg kom inn over Vidda, var det meget som var annerledes enn nå. Utenfor befolkningen i de nærmeste fjellbygdene var det få som kjente Vidda, det var ikke mange turister eller fiskere der om sommeren. Om høsten i jakttiden var disse også borte og jegerne hadde fjellet for seg selv."

Slik begynner Johannes Dahls første bok om hans eventyr på Hardangervidda. Det startet i 1904 med jakttur til Imingseterdalen med en kamerat, men det var først i 1907 han reiste opp til terrenget innved Lågen med tilhørende hytte "Høljabu", som skulle bli hans faste oppholdsted i mange år.
For å komme dit inn, gikk turen hele Sæterdalen fra Dagali langs Ossjøen, og over vadet i Lågen ved Kolsfet. På vei til Høljabu første gang, hadde han gjort avtale om overnatting på setra Lågliberget, som tilhørte Liverud i Uvdal.
Johannes Dahl skriver:
"Sent på ettermiddagen nådde vi alle fram til Lågeliberget og tok setra i besittelse.
Stedet har navn etter det tunge, mørke fjellet, som med et 200 meter høyt, nesten loddrett stup henger truende ut over den smale skråningen mellom ura under fjellfoten og Lågen, hvor setra ligger. Dette stupet ser en på lang avstand nesten hvor en er på denne kanten av Vidda"

(Begge sitater fra Johannes Dahl: "Hardangervidda - Viddas eget liv")

Johannes Dahl og Hardangervidda

Imorgen begynner jeg fortellingen om Johannes Dahl og hans rike. Bøkene hans om Hardangervidda har grepet oss. Kanskje fordi han skriver om de stedene vi pleier å ferdes.
Jeg siterer fra Aarbok 1925 Drammens og Oplands Turistforening
"Fra gammelt av har Hardangervidda været som en verden for sig selv, et eget rike, hvor fjellfolket regjerte, mens det for de andre utenom boende var noget mystisk ukjendt, et uhyggelig vill-land hvor dunkle overnaturlige makter regjerte. Overtroen har alltid vevet sitt nett over disse ensomme, stille fjellegne.
Det var farligå komme hitop, man kunde ikke vite hvad der kunde hende."

Ny blodsportrening

Ny blodsportrening med Dolores og Tingeling idag. Begge gikk konsentrert og bra, i fint tempo. Det regnet etter at jeg la blodsporene igår, og jeg vet ikke om det er noe av grunnen til at begge gikk i store bukter, og med litt overvær innimellom. Tingeling har også blitt flinkere til å ringe blodoppholdene. Dolores har vært flink til det nesten helt fra starten av i fjor vår.
Videosnutten viser en stolt Tingeling som har funnet rådyrkløven.



Her er et uskarpt bilde av Tingeling. Hun står sjelden stille når vi er på tur. Ole sier hun er som en liten sledehund; full fart framover.

Skruttan (Tingeling) begynner å bli stor.

Kroppen har vokst og utviklet seg mye i det siste, men inni er hun fortsatt en liten baby. Interessant å se hvor stor forskjell det er i utviklingen på de to. Tingeling trenger mer tid på å bli selvstendig. Fortsatt følger hun Dolores i ett og alt, men innimellom ser vi at hun begynner å bli litt mer selvstendig.
Begge er imidlertid veldig avhengige av hverandre. Det så vi da vi var på besøk på kennel Benkemyra. Dolores ble sluppet inn i hundegården til mamma Loppa og Tingeling ble sluppet inn til Lucas, broren til Dolores. Begge to ble helt fortvilet da de oppdaget at de var skilt av et gjerde.
Hver morgen er gjensynsgleden stor hos begge to, når de slipper ut av kassene sine.

Svenska Flaggans Dag

Helsvenske Tingeling og halvsvenske Dolores har feiret Svenska Flaggans Dag idag med kosetur ned til Ådalselva. Før det var jeg nede ved seilbåten en tur for å sjekke at alt var i orden, mens de små damene ventet hjemme og slanget seg i solen.
Etterpå ble det feiring med ferskvannskreps fra elva.

Benkemyras ZL Dolores ble viltsporchampion idag

Endelig!!
Dolores tok sine tre 1.premier på blodspor (hvorav en med HP) i fjor, men ifølge regelverket må hun ha resultater fra to utstillinger etter fylte 24 måneder for å utløse viltsporchampionatet sitt.
Idag fikk hun sin andre 1.premie (1. kval 4 konk) på utstilling i regi av Vestfold/Buskerud dachshundklubb, og ble norsk viltsporchampion.
Dommer: Eva Jönsson.
Vi er sprekkeferdige av stolthet over den blide, flinke jenta vår.
Champagnen venter.

Utsikt mot tjernet

Bildet idag viser utsikten mot tjernet. Bildet er tatt fra det øvre juletrefeltet. I andre enden av tjernet ligger Sperillbanen, som jeg skrev om igår. Juletrefeltet på bildet ble plantet ifjor. Rådyrene vil gjerne innenfor gjerdet for å beite på våren, men vi er redde for de nye skuddene på juletrærne. Vi fórer rådyrene om vinteren, men juletrærne vil vi ha i fred.

Sperillbanen

Idag legger jeg ut noen bilder fra et kulturminne i nærområdet vårt. Den gamle Sperillbanen; nedlagt 1957, som gikk fra Hen til Sperillen på Ringerike, har fortsatt noen korte traseer igjen. De ligger blant annet mellom jordbruksland og langs Ådalselva. Fortsatt ligger noen av svillene igjen, og landskapet bærer helt klart preg av noe menneskeskapt.
Her går jeg ofte tur med hundene, og brua mellom elva og Motjern er fortsatt i gangbar stand.


Dolores ved den gamle brua.

Slange seg i grønne enger

Nytt bilde av Benkemyras ZL Dolores